McDonald’s-skiltet henger fortsatt på en av bygningene like ved trikkestasjonen, men vinduene er skitne og tiltrukket, det er ingen hamburgere å få.
Vi har kommet dit i en Uber og ønsker blant annet å ta oss rundt stadion for å se hva som har skjedd med migrantarbeidsleiren som lå på den andre siden av stadion.
Migrantleiren var skjult for omverdenen helt inntil mesterskapet startet i 2022, selv om den lå like ved siden av stadion.
Samindra Kunti i Josimar avslørte midt under mesterskapet at som bodde der var arbeidere som sørget for servicen under kampene på stadion og at forholdene absolutt ikke holdt VM-standard.
Leiren lå like ved stedet der internasjonal presse og europeiske fotballforbund ble sluppet av på sine turer til Doha i årene før mesterskapet for at de skulle få se arbeidene på stadion som en del av den kritiske dialogen med myndighetene i Qatar.
Under mesterskapet var det få som brydde seg om hvem som holdt hus i disse bygningene.
Men vi kom ikke så langt at vi fikk se hva som har skjedd med disse bygningene.
På vei mot leiren oppdager vi en stor hvit bil som kjører sakte etter oss, men på god avstand. Jo nærmere vi kommer de tomme bygningene, jo raskere kjører bilen og vi skjønner at vi vil få problemer hvis vi fortsetter dit vi har tenkt oss og bøyer av mot en av utgangene.
Vi går over veien utenfor parkeringsplassen og den hvite bilen følger etter oss helt til vi er på god avstand fra stadion.
Dette er arven etter VM i Qatar. Tomme bygninger, tomme parkeringsplasser. Og tomme løfter. Og nå er det ingen som bryr seg lenger. Bortsett fra sikkerhetsvakter og politi som ikke ønsker at journalister prøver å finne ut av hva som har skjedd i Qatar etter VM.
Kommentaren fortsetter under bildet.
I forkant av mesterskapet var påstanden at fotball-VM blant annet kunne bidra til bedre forhold for migrantarbeiderne i landet. Dem var det ca. 2.800.000 millioner av.
Ifølge ILO er det nesten like mange i Qatar nå, men mange av dem er uten arbeid og mange av dem har startet å jobbe på det illegale markedet, for eksempel som sexarbeidere.
Det var noen av disse som fotballpresident Lise Klaveness ønsket å hjelpe og som hun ble fryst ut av, fotballedere som eller kunne blitt hennes gode kolleger.
Fortsatt klamrer den norske fotballpresidenten seg til håpet om at Qatar skal etablere et migrantarbeidersenter i Doha og at FIFA skal bidra med kompensasjon til migranter eller migrantarbeideres familier.
Det er en tapt kamp.
Bare to uker før vi kom til Qatar var hun her med direktøren i Det danske fotballforbundet (DBU) for å følge opp sitt arbeid med arven etter Qatar.
Det sier de ansvarlige rett ut.
Bare timer før vi ble jaget fra den tomme parkeringsplassen utenfor Lusail Stadium var på det nye kontoret til FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) og snakket i en drøy time med Max Tunon, lederen av ILO i Qatar.
Han unngikk som en dreven diplomat elegant de fleste kritiske spørsmål, men på ett spørsmål var han mer enn tydelig.
– Migrantarbeidersenteret har aldri vært et reelt alternativ, fortalte han oss.
Dette var noe noen av oss advarte om lenge før VM og nå sier en av dem som faktisk kunne påvirket prosessen rett ut at dette var en kamp som aldri var realistisk.
Og han forteller oss også at de få som kjempet for at dette skulle bli oppfylt ikke bryr seg lenger.
– Bare noen få fotballforbund har vist interesse for forholdene for migrantarbeiderne etter VM. Jeg har fått besøk av det nederlandske forbundet og nå Norge og Danmark. Det tyske forbund har ringt, men jeg har ikke hørt fra UEFAs arbeidsgruppe, og det er også lenge siden det har vært kontakt med FIFA, sier han uten å blunke.
Migrantarbeiderne vi snakket med dagen i forveien er ikke glad for at VM er over og at det lille fokuset på deres rettigheter i forkant av mesterskapet ikke har ført til flere framskritt.
Fortsatt taper de alle pengene sine på å skifte arbeidsgiver hvis de føler seg dårlig behandlet, de må levere inn passene sine til arbeidsgiveren sin og lønnen de får NÅR de har jobb er langt lavere enn før VM.
De frykter for framtiden. Mer enn før.
– Det var et massivt press i forkant av VM, sier Max Tunon til oss med et skjevt smil om munnen.
Han er glad for at VM er over, at alt fokus på VM er over og at presset rettes mot Saudi-Arabia.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Og her sitter vi på et tomt King Abdullah Sports City Stadium i Jeddah og venter på kvartfinalekampen i klubb-VM mellom det egyptiske laget Al-Ahly FC og den saudiske hjemmefavoritten Al-Ittihad FC og at stadion skal fylles opp.
Saudi-Arabia fikk klubb-VM på et styremøte (FIFA Council) i FIFA tidligere i år uten at de var nevnt som kandidat og uten diskusjon. Akkurat slik FIFAs styremøte i praksis delte ute VM til Saudi-Arabia i 2034. for bare noen måneder siden.
Dette klubbmesterskapet er en del av VM-planen til Saudi-Arabia. Vi står framfor elleve nye år med problemstillinger knyttet til Saudi-Arabia, FIFA og menneskerettigheter.
Spørsmålet er om vi har lært noe av oppløpet til VM i Qatar. Og om noen lenger bryr seg?
PR-maskineriet til FIFA og det saudiske vertskapet går allerede på høygir. Det er ikke noen fordel for dem som er kritiske til det som skjer.
Dagen før kvartfinalen i klubb-VM var FIFA-president Gianni Infantino, sammen med den saudiske fotballpresidente og presidenten i Det asiatiske fotballforbundet (AFC) på Premier League-kampen mellom Al Ahli og Al-Ittihad i den saudiske kvinneligaen.
FIFA hadde ikke gjort noe for å annonsere kampen på forhånd eller at de skulle dit, men stilte villig opp i etterkant for forhåndsutplukket media der de skrøyt uhemmet av kvinnefotballen i Saudi-Arabia.
Vi får se hvor lenge det varer.
I Qatar har de verken et landslag for kvinner eller en egen kvinneliga. Den arven snakker ikke FIFAs president mye om i dag. Han bryr seg neppe.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Kontrasten mellom migrantarbeidernes levevilkår i Qatar og de enorme og moderne stadionene, de fine, fancy og dyre hotellene som spillere, turister og FIFA-delegatene brukte da Qatar var i rampelyset var ikke noe annet enn vulgær.
Og det som skjer i Saudi-Arabia er ikke mindre kontrastfylt. Vi har snakket med migrantarbeidere i Saudi-Arabia og sett hvordan de bor. Og vi har vært på hotellene der FIFA-delegater og lagene til klubb-VM bor.
En normal lønn hos dem vi har snakket med her nede er ca. 5600 kroner. Det er den samme summen som én natt på et ordinært hotellrom på Hilton i Jeddah koster og der blant andre det brasilianske laget Fluminense bor under klubb-VM.
Prisen på rommet får du om du bestiller rommet i god tid i forveien og tar til takke med et ordinært rom utenfor sesong.
Hadde du hatt behov for det samme rommet på dagen hadde det kostet ca. 30.000 kroner. Nesten fem månedslønner for en migrantarbeider i Jeddah.
Kommentaren fortsetter under bildene.
Og det er denne verden FIFA nå manøvrerer seg inn i. Luksus for dem som er her en kort tid eller for eliten i Saudi-Arabia og lønninger på fattigdomsgrensen for dem som legger til rette for dem som skal leve i luksusen.
Det etterlater også en slags tomhet. I hvert fall for dem som prøver å fortelle hva som skjer, hvordan det skjer og hvorfor det skjer. Og jeg kan tenke meg det samme for dem som ønsker å gjøre noe med situasjonen.
Snart fylles King Abdullah Sports City Stadium opp og FIFA-presidenten og hans saudiske vertskap vil smile pent til kameraene og de vil legge ut fine bilder på sosiale medier om det som skjer her. Det er noe vulgært over det, også.
Vi har nå elleve år framfor oss før vi sitter på samme stadion og forbereder oss til en ekte VM-kamp. Da er det ingen som bryr seg om Qatar lenger.
Og jeg frykter at de som kjemper en kamp for bedre rettigheter i Saudi-Arabia og et mer demokratisk FIFA ikke er der lenger heller.
Tapernes kamp er nettopp det. En tapt kamp.
Kommentaren ligger åpent, men bidra til kritisk journalistikk ved å tegne abonnement. Klikk på banneret.
