Det er mye politikk i utvelgelsen av kandidater til de forskjellige prisene. I utgangspunktet er dette en galla for den organisert idretten, de som er organisert i Norges idrettsforbund.
Utøvere som Magnus Carlsen og Cecilia Brækhus (da proffboksing var forbudt) har utfordret den organiserte idretten og juryen på dette området, men det er elegant løst ved telefonavstemning.
Men det har i utgangspunktet ikke bare vært en galla for de som tilhørere den organiserte idretten, men også dem som har vært LOJALE mot den organiserte idretten, det vil si støttet enerettsmodellen (spillmonopolet) og Norsk Tipping. Også der har Magnus Carlsen vært et problembarn. Han er i dag internasjonal ambassadør for spillselskapet Unibet.
Og så ligger det mye politikk i hvilke idrettshelter og idretter som blir mest verdsatt av juryen. Krangelen er allerede i gang om det går an å sammenligne prestasjonene til kombinertløpere med golf- og tennisspillere. Hvorfor er parautøveres prestasjoner puttet i en egen kategori? Og hvem er størst av Therese Johaug og Erling Braut Haaland?
Selv om det ligger mye politikk i nominasjonene og prisene som blir utdelt, så har ikke lederne, de som utøver idrettspolitikken hver dag som ansatte eller som tillitsvalgte, fått en egen priskategori. Det syns jeg er på tide.
Idrettsåret 2022 har vært idrettspolitikkens år og aldri før har norske idrettsledere stått overfor tøffere valg enn nå. Verdigrunnlaget som vanligvis bare blir framhevet i festtaler har blitt satt på prøve. Noen ledere har holdt seg unna debatten eller snakket seg inn i problemer, mens andre har stått fram og tatt tøffe beslutninger.
Vi har vært gjennom et år med pandemi, et kontroversielt vinter-OL i Beijing, russisk invasjon i Ukraina, et kontroversielt fotball-VM i Qatar og store utfordringer på grunn av høye strømpriser.
Hvilke idrettsledere har taklet disse utfordringene best? Hvem er det som best har tatt vare på idrettens verdigrunnlag og visjoner midt i alle krisene vi har vært igjennom?
Ofte når det oppstår oppstår politiske debatter blir idrettsutøverne skjøvet foran og er dem som må svare på spørsmål og blir satt til veggs, mens lederne går fri.
Mer fokus på ledernes rolle kan bidra til å rette søkelyset mot dem som har idrettspolitisk ansvar, fremheve dem som faktisk har vist en forskjell og motivere ledere i den jobben de gjør til daglig.
Fjoråret har vist oss at noen ledere har stått fram mer enn andre og det har tegnet seg et mønster at stadig flere ledere fra norske forbund, tør å ta ordet og vise seg fram på den internasjonale arena, selv om det kan være ubehagelig.
Det mest kjente eksemplet er selvfølgelig fotballpresident Lise Klaveness som sto fram på FIFA-kongressen i Doha i mars og snakket makta midt imot. Dette var et oppdrag hun var pålagt av fotballdemokratiet i Norge, men det var sjelden vare som ble levert.
I etterkant har Klaveness mottatt det som er av priser i Norge, så hun har kanskje fått nok oppmerksomhet for det hun har gjort. Ledere i andre idretter har ikke fått samme oppmerksomhet. Her er noen eksempler.
Turnforbundet, med president Torgeir Røinås Pedersen i spissen avlyste kongressen for Det internasjonale turnforbundet (FIG) i Sandefjord i protest mot at russiske og belarusiske deltagere fikk delta. De har også engasjerte seg for ukrainske flyktninger i Norge.
Presidenten i Svømmeforbundet, Cato Bratbakk har ved to anledninger åpent kritisert Det internasjonale svømmeforbundet (WA) for dårlige saksforberedelser til kongresser, mangel på åpenhet og lite gjennomtenkte reformer.
Presidenten i Skytterforbundet, Bjørn Harald Vik greide i samarbeid med andre presidenter å fjerne den mektige russiske oligarken og Putin-vennen Vladimir Lisin fra presidentposten i Det internasjonale skytterforbundet (ISSF) gjennom et taktisk spill som vi ikke har sett maken til før.
Presidenten i Bordtennisforbundet, Christian Ibenfeldt gikk sammen med andre forbund åpent ut mot mektige interesser fra Qatar da Det internasjonale bordtennisforbundet (ITTF) skulle dele ut VM i 2025.
Skistyret, med nyvalgt leder Tove Moe Dyrhaug i spissen, trakk seg fra høstmøtet i Det internasjonale ski- og snowboardforbundet (FIS) i protest mot at russiske og belarusiske ledere fikk delta og har markert seg sterkt i spørsmålet om russiske og belarusisk deltagelse hele tiden. Til tross for at deler av FIS ikke ønsker å utestenge Russland, så greide det norske forbundet å stemme ut den mektige russiske representanten Jelena Välbe fra styret i FIS.
Det finnes sikkert mange andre eksempler, også eksempler som dreier seg om lokale ledere som har fått laget sitt gjennom pandemi og strømkrise, som har tatt imot ukrainske flyktninger og gitt dem en meningsfylt hverdag, som har inkludert skeive eller vist mot eller engasjement på en annen måte.
Ildsjelene har sin pris (Årets ildsjel) og den eneste prisen som gir åpning for en idrettsleder som har gjort en forskjell er Årets forbilde. Årets forbilde blir som oftest delt ut til en utøver som har vist god sportsånd.
Blant utøverne i år er fotballspilleren Morten Thorsby en god kandidat for sitt miljø- og klimaengasjement.
Et annet tips er løperen Vebjørn Hovdejord som avbrøt sitt eget løp under U20-EM i terrengløp for å hjelpe lagkameraten Abdullahi Dahir Rabi, som kollapset like etter start.
Jeg tror likevel at Lise Klaveness er det heteste tipset til denne prisen i år. Hvis det skjer (eller ikke skjer!) håper jeg det kan bidra til en debatt om hva vi forventer av våre idrettsledere og at vi ved neste korsvei har mot til å hedre dem som vanligvis ikke stikker seg fram når det stormer som verst med en egen pris.