Hadde vinter-OL i Beijing blitt utsatt på grunn av korona, slik sommer-OL i Tokyo ble det, hadde norsk idrett og norske politikere stått friere til å uttrykke seg om hva de egentlig mener om OL i Kina og alt det andre de gjør på hjemmebane.
Avtalen legger munnkurv på norske regjeringer
Støre-regjeringen tviholder på at det er riktig å reise til OL i Beijing til tross for alle rapportene om menneskerettighetsbrudd i Kina, samtidig som stadig flere land dropper å sende politiske representanter til lekene nettopp på grunn av brudd på menneskerettigheter.
Det skyldes avtalen som daværende utenriksminister Børge Brende inngikk på vegne av Solberg-regjeringen i desember i 2016 og som ledet til den såkalt «Felleserklæringen» mellom Norge og Kina.
Siden da har norsk idrett gjort alt i sin makt for å unngå en debatt om OL i Beijing fordi det samtidig ble inngått en egen avtale med Kina som samarbeid med flere vinteridretter om utvikling av kinesisk idrett fram mot årets leker, i tillegg til antidopingsamarbeid og samarbeid med norske høyskoler.
På norsk side ble dette samarbeidet finansiert av tippemidler, penger som vanligvis brukes til breddeaktivitet i Norge.
Det var TV2 som i februar 2020 først avslørte innholdet i idrettsavtalen mellom Norge og Kina, en avtale som ble inngått uten at daværende idrettspresident Tom Tvedt visste noe om avtalen eller innholdet i den.
Idretten holdt utenfor
Avtalen ble skrevet under av den daværende norske ambassadøren i Kina, Svein Ole Sæther og den kinesiske idrettsministeren Gou Zhongwen.
Like etter at avtalen var i boks ble Zhongwen utnevnt til president i Den kinesiske olympiske komité og han er den som kommer til å ønske alle som møter opp på åpningsseremonien i Beijing 4. februar 2022 velkommen.
Lederen for Lillehammer-OL i 1994 og tidligere IOC-medlem Gerhard Heiberg var svært sentral i arbeidet for å få denne avtalen i havn og TV2 kunne vise til hektisk epostutveksling i forkant av avtalen.
I en av epostene sto det blant annet:
«Vi tar sikte på å få sendt over vedlagte avtaletekst til Kinas ambassade i dag. Heiberg vil på forhånd ringe ambassadøren for å varsle om at avtalen er på vei».
Dette skal ha skjedd helt uten at ledelsen i norsk idrett visste noe, men de ble pent nødt til å skrive under avtalen da den var ferdigforhandlet.
Det er flere ting som er spesielt med denne avtalen og etterspillet den har fått (eller mangel på sådan).
Det ene er at den norske regjeringen har gitt seg de facto munnkurv i alle spørsmål som dreier seg om indre forhold i Kina med denne avtalen.
I punkt tre i «Felleserklæringen» står det at Norge helt og fult respekterer Kinas suverenitet og territorielle integritet.
I klartekst betyr det at de ikke skal omtale det som skjer i negative ordlag og heller ikke skal legge seg borti det som skjer i for eksempel Hong Kong eller Taiwan fordi Norge støtter Kinas enstatspolitikk.
På den måten kan ikke den norske regjeringen – uavhengig av politisk farge – bruke det som skjer i Kina som argument for å bli hjemme fra vinterlekene i Beijing, for eksempel.
Det som er graverende, er at idretten ble brukt i et politisk spill av norske myndigheter for å oppnå en politisk gevinst uten at de selv fikk legge premissene for avtalen. Det strider mot idrettens selvstendighet, en rettighet idretten i alle andre sammenhenger er flinke til å fremheve.
Lærte ingenting av Drillo-ansettelsen
Slik bruk og utnyttelse av idretten i en politisk sammenheng har vi ikke sett siden Utenriksdepartementet engasjerte seg i ansettelsen av Egil «Drillo» Olsen som landslagstrener i Irak og etter hvert Forsvarsdepartementets bruk av Norway Cup som en sjarmoffensiv for å profilere sin Afghanistan-innsats.
Prosessen fram til den lite heldige ansettelsen av Drillo i 2008 viste at UD hadde liten kunnskap fotballens uavhengighet og konkurranseregler. I forkant av ansettelsen ytret UD ønske om at NFF skulle støtte det irakiske landslaget.
Dette gikk ikke daværende president Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund ikke med på. Det var to grunner til det. For det første var det i strid mot FIFAs regelverk at to landslag hjelper hverandre.
For det andre lå det nedfelt i norsk bistandspolitikk og idrettens bistandsarbeid at man skulle hjelpe barn og bredde og ikke voksne eliteutøvere.
I den sammenheng ville ikke NFF gå på akkord med seg selv eller den gjeldende norske bistandspolitikken. UD ønsket å bruke fotballandslaget som et utenrikspolitiske virkemiddel for å komme på banen i Irak.
NFFs voksenopplæring av UD førte til at NFF startet et Midtøstenprosjekt med fokus på barn, bredde og kvinner.
Denne måten å tenke idrettspolitikk på må ha vært totalt fraværende eller glatt ignorert da Børge Brende og Gerhard Heiberg så sitt snitt til å bruke idretten for å selge inn norsk næringsliv til Kina etter at Norge havnet i den kinesiske fryseboksen etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010.
Konsekvenser for norsk idrett?
Under normale omstendigheter ville en slik utnyttelse av idretten ført til sanksjoner fra IOC. Politisk innblanding i idretten kan føre til suspensjon eller utestengelse fra OL.
Det samme gjør politisk utpeking av ledere i den olympiske bevegelse, slik Gou Zhongwen ble utpekt som ledere for Den kinesiske olympiske komité etter at han fikk i stand idrettsavtalen mellom Norge og Kina.
Men dette er ikke normale omstendigheter. Kina er mektig og IOC ser gjennom fingrene når mektige aktører tar seg til rette. Det finnes det mange eksempler på.
OL i Beijing blir spesielt på mange måter og koronapandemien har vært en effektiv lynavleder når det gjelder oppmerksomhet om menneskerettigheter i Kina. I Norge har også Qatar-debatten skygget for en diskusjon om forholdene i Kina og hva vi vil med OL i Beijing.
Når lekene i Beijing er over og vi nærmer oss påske er ikke lenger norsk idrett bundet av idrettsavtalen den har med Kina og da får vi håpe at den som har lagt bånd på seg på grunn av denne avtalen åpner opp og at vi får en skikkelig debatt om bruk og misbruk av idrett i norsk politikk.
Dette er en situasjon norsk idrett aldri må havne i igjen. Den har rett og slett vært en skamplett.
