Vi kan vente oss flere pressemeldinger i denne saken.
Det er bra at Norges forhold til Kina blir sitt søkelys på, også i idretten. For det vi er vitne til i disse dager er at norsk idrett, med åpne eller lukkete øyne, blir et gissel i norske myndigheters politikk overfor Kina.
Situasjonen grenser til det absurde og dobbeltrollene er så mange at med litt snert kunne dette FINT vært et godt utgangspunkt for en politisk situasjonskomedie, hadde ikke bakteppet vært så alvorlig.
Nobels fredspris roter det til for Norge
La oss begynne med dagens regjering og finansminister Jan Tore Sanner. Det var han som i 2010 nominerte Liu Xiaobo til Nobels fredspris, en pris kineseren fikk, og som var starten på det iskalde forholdet mellom Norge og Kina.
Det var flere i Høyre som ønsket denne prisen og som også kjempet for frihet i Tibet og for et oppgjør ette massakren på Den himmelske freds plass i 1989.
Dette stoppet opp med en gang de samme politikerne ble med i dagens regjering. De vendte sine venner ryggen, med en gang de fikk makt og ønsket å tjene penger i Kina.
Det er dette som er bakteppet til situasjonen norsk idrett har havnet i. Den norske regjeringen bruker idretten som virkemiddel for å komme seg ut av en situasjon som flere av regjeringsmedlemmene selv har satt seg i.
Dette er et sjansespill på flere måter.
Idrett som politisk verktøy
Da norske myndigheter skulle forklare til Kina at den norske Nobelkomité var noe annet enn norske myndigheter, snakket de for døve ører.
Med norske myndigheter i førersetet for å bruke norsk idrett som et diplomatisk verktøy for å få kineserne til å smile vil gjøre det komplett umulig å si at idretten lever et liv utenfor politikken.
For det andre setter det norske idrettsutøvere og ledere i en svært vanskelig situasjon. Den siste tiden har kinesiske myndigheter straffet utøvere og lag som har uttalt seg kritisk om Kina.
Skulle norske utøvere for eksempel engasjere seg i menneskerettighetsspørsmål i Kina i dag, kan de personlig bli straffet (for eksempel nektet innreise til Kina i forbindelse med et idrettsarrangement) og de kan bidra til at Kina strammer til overfor norske myndigheter, nettopp fordi kineserne ikke ser forskjell på norsk idrett og norske myndigheter.
Idrettens uavhengighet
Det har blitt slått stort opp at det er brukt spillemidler til å finansiere kinesiske idrettsutøvere. I seg selv er det ganske oppsiktsvekkende, akkurat som Kina mangler penger til å satse på det de mener er viktig? Det har også kommet fram at kineserne har stukket fra regninga når de selv skulle betale.
Og vi har fått en en diskusjon om pengene heller skulle gått over statsbudsjettet.
Hvor pengene kommer fra er viktig for grasrota i norsk idrett, men den er også viktig for selvstendigheten til norsk idrett som helhet.
For med en gang det sås tvil om hvem som bestemmer over pengebruken og i ytterste konsekvens over beslutningene i norsk idrett, kan norsk idrett straffes, for eksempel av IOC.
Det er nemlig forbudt for nasjonale myndigheter å blande seg inn i idrettens beslutninger.
Gerhard Heibergs rolle
Gerhard Heiberg har vært en sentral skikkelse i spillet omkring Kina. Årsaken er hans sentrale posisjon i IOC i mange år.
I flere sammenhenger kan det hende at han har vært regjeringens viktigste diplomat i forholdet til Kina.
Men Gerhard Heiberg har også hatt sterk egeninteresse av at Kina har et godt forhold til Norge. Går vi litt tilbake i tid husker vi at Heiberg jobbet for en kinesisk OL-søknad i 2022.
Da Oslo kom på banen hoppet han naturlig nok over på den søknaden, blant annet fordi han som IOC-medlem satt i Idrettsstyret.
Men hans kinesiske interesser sluttet ikke der. Da Oslo 2022 var i sin mest hektiske valgkamp under OL i Sotsji kom det fram at sønnene til Heiberg brukte farens navn og rolle som IOC-medlem i sin promotering av et selskap som drev forretninger i Kina.
Etter store medieoppslag og krangelen om de norske langrennsjentene kunne få gå med sørgebind etter dødsfallet til Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror, ble Gerhard Heibergs navn fjernet fra nettsidene til dette selskapet.
Dette var ikke første gang Heibergs forretninger ble satt søkelys på i forbindelse med ett OL. Går TV2 tilbake i arkivene sine finner de at sine egne journalister ble boikottet av Heiberg etter at de avslørte at han hadde aksjer i et selskap som leverte varer til OL i Beijing i 2008.
Idrettspresidentens rolle
I denne saken er det svært viktig at Idrettsforbundet holder tunga rett i munnen. Det er mange hensyn og ta. Også for idrettspresidenten personlig. Hun har nemlig en fortid som leder for det kinesiske selskapet Huawei i Norge.
Huawei er utelukket fra anbud i mange europeiske land fordi de blir ansett som en sikkerhetsrisiko. Og i Kina er det et krav om at persondata som Huawei sitter på skal kunne deles med kinesiske myndigheter.
Dette er svært kontroversielt, også fordi Huawei deltar i overvåkingen av uighurene som sitter i konsentrasjonsleirer i Xingijang-provinsen, en provins der også de norske langrennstrenerne jobber med kinesiske langrennsløpere.
På den måten kan alt idrettspresidenten sier om Idrettsforbundet disposisjoner overfor Kina tolkes i en politisk kontekst.
Forholdet til Kina er både kontroversielt og problematisk og slik situasjonen er nå har norsk idrett havnet i en skikkelig knipe med storpolitiske konsekvenser.
