De siste dagene har uttalt meg i media om mulige årsaker til at Trondheim ikke fikk ski-VM i 2023. Her utdyper jeg det jeg har sagt og kommer med noen nye argumenter som jeg mener kan ha vært avgjørende. Før jeg gjør det vil jeg understreke at jeg ikke var tilstede i Hellas der beslutningen ble tatt.
Alle gode ting er fire? Det kan være mange grunner til at Trondheim ikke fikk ski-VM i 2023. Et av hovedargumentene til den norske søkerkomiteen, da tapet var et faktum, er at Planica har søkt fire ganger og at det nesten lå i kortene at de ville vinne. Det er et litt merkelig argument, fordi de da samtidig innrømmer at de ikke trodde de kom til å vinne. Er det sant? Jeg tror ikke helt på denne forklaringen, selv om det kanskje var Planica som burde vunnet denne gang uansett hvem motkandidatene var.
I olympisk sammenheng er det blitt en vane at den som har søkt flest ganger får lekene, nesten uansett hvem motkandidatene er. Pyeongchang er et slikt eksempel, selv om det i etterkant har kommet fra informasjon om at også den sørkoreanske OL-byen har tydd til skitne triks, slik mange andre har gjort før dem. Og så er det veldig få som prøver tre ganger. Hvis den norske søkerkomiteen tror på dette bør det ikke være noen tvil om at de bør prøve igjen i Marrakech i 2020, fordi det da vil være walkover for en norsk søknad? Da bør de også vite hvilke triks de kan bruke.
Råtten beslutningsstruktur. Det er FIS-styret som bestemmer hvem som skal få ski-VM og medlemslandene til det internasjonale skiforbundet. Dette ligner på måten FIFA tildelte fotball-VM i 2018 og 2022, til henholdsvis Russland og Qatar, beslutninger som i ettertid har vist mange urenheter, for å uttrykke meg forsiktig. Poenget er at få menn sitter med mye makt og ikke nødvendigvis er knyttet opp til nasjonale interesser. Mangel på åpenhet om hva den enkelte har stemt gjør at man kan tillegge de forskjellige representantene forskjellige motiver uten at man nøyaktig vet hva som har skjedd. Det er dette som er så frustrerende, ikke bare for dem som søker om mesterskap, men også for dem som kjemper om åpenhet og demokrati i idretten.
Hadde alle medlemslandene i FIS stemt (de teller 128) hadde situasjonen vært en annen og vi hadde fått se regionale maktkamper, basert på nasjonale interesser. Dette ser vi nå forbindelse med valget av fotball-VM i 2026, fordi alle medlemslandene i FIFA nå bestemmer hvem som skal få VM. Kampen står mellom trekløveret USA, Canada og Mexico og Marokko. Den kampen har utartet seg til en kamp om hvem som er for eller imot USA. Jeg vet ikke om en slik måte å bestemme neste ski-VM på heller hadde vært en fordel for Norge.
Norsk arroganse. For det er ingen tvil om at i mektige kretser i FIS blir Norge oppfattet som selvhøytidelig og arrogant. Måten Norges Skiforbund har håndtert de siste par års dopingsaker, vår enorme ressursbruk for å bli best og det faktum at vi tar med oss det meste av medaljer i internasjonale mesterskap skaper en naturlig motreaksjon og aversjon mot Norge. Det kan være en viktig grunn til at en norsk søknad ikke når igjennom, til tross for garanti om folkefest og snørike forhold.
For å bryte igjennom fordommer og til FIS-medlemmer som i utgangspunktet rynker litt på nesa over nordmenn må man ha en kampanje som får dem som skal stemme til å satse på Norge. Da er valg av folk i søknadskomiteen, nettverk av mennesker som kan samle informasjon og påvirke og påvirkningsstrategi det som avgjør søknadens skjebne.
De utvalgte. Det er vanskelig for oss som ikke har sittet i Trondheims søkerkomité å vite hva som eksakt er gjort galt eller riktig og jeg velger å tro at selvskrytet om hvor gode man var under selve FIS-kongressen – med presentasjoner, matservering og underholdning – er standardfraser og egentrøst som man er nødt til å si etter et skuffende nederlag.
For det er ikke under kongresser at man vinner stemmer til store mesterskap. Selv Marit Bjørgen kan ikke endre maktkampen siste kvelden før stemmene skal telles opp. Kortene blir spilt ut før kongressen og da gjelder det å lese hånda til motkandidatene.
Det russiske kortet. For meg virker det veldig rart at den norske delegasjonen satset på et russisk kort i forkant av avgjørelsen i Hellas og at de valgte å profilere den russiske skipresidenten Jelena Välbe i sin presentasjon under FIS-kongressen. Håpet var kanskje å binde opp det russiske medlemmet i FIS-styret, Andrej Bokarev til å stemme på Norge, men det viste seg at han ikke stilte opp på kongressen i det hele tatt. Det viser at det er lettere å tape stemmer på en kongress, enn å vinne dem (det samme har skjedd i FIFA-sammenheng). Kanskje mer alvorlig er det at Norge bruker nettopp Russland for å profilere en norsk søknad.
Etter alle dopingavsløringene i Russland de siste årene og utestengelsen av Russland fra det ene mesterskapet etter det andre er det egentlig ganske umusikalsk å ty til en representant for russisk idrett, som har latterliggjort alle påstander om russiske doping og som når anledningen byr seg, stolt uttrykker støtte til Vladimir Putin. Hva hadde Trondheim å tjene på dette? I verste mening kan dette tolkes som om at Norge ikke bryr seg om dopingkampen når man ønsker egne mesterskap. Det kan også oppfattes som arrogant.
Slett styrearbeid? Trondheim tapte avstemningen mot Planica med stemmetallene 9-6. FIS-president Gian Franco Kasper avsto fra å stemme (han har dobbeltstemme og ville sannsynligvis stemt for Planica). Det samme gjorde det russiske medlemmet som ikke stilte opp på kongressen og det sørkoreanske medlemmet som er suspendert på grunn av korrupsjon. I styret, da beslutningen ble tatt, satt en nordmann (Sverre Seeberg) og en slovener (Janez Kocijancic). Ingen tvil om hvem som var gladest da kongressen var slutt. Et ski-VM til Slovenia vil være det største idrettsarrangementet i landets historie noen gang.
Arbeidet de to styremedlemmene har gjort for sine to lands kandidater kan ha hatt betydning for utfallet av avstemningen. Hvor mye kjempet Seeberg for det norske kandidaturet? Under de norske dopingsakene, og særlig i Johaug-saken, var ikke Seeberg særlig støttende til Johaug og hennes sak. Etter at FIS anket Johaugs 13 måneder lange straff i Norge, sa han at det kunne være bra for norsk langrenn. Det er også en form for arroganse og en spesiell måte å fremme norske interesser på.
Ny mulighet? Nå er Seeberg byttet ut med den norske skipresidenten Erik Røste, som ble valgt inn i FIS-styret etter mye diskusjon her hjemme om han heller burde gitt plassen til en kvinne. Samtidig fikk Norge et rekordantall verdenscuprenn neste sesong og flere andre mindre mesterskap på norsk jord. Det kan også ha svekket den norske kandidaten til ski-VM. Beit Norge rett og slett over for mye denne gang? Var Norge for lite fokusert. Ville de ha for mye? Var de for altoppslukende?
Med Røste i styret kan det være en fordel for en norsk VM-søknad ved neste korsvei. Det er ingen tvil om hvor Røste vil at ski-VM skal arrangeres. Spørsmålet er om han spiller kortene sine riktig de neste to årene.
