Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo
Annonsere på Idrettspolitikk - her er annonseinfo

Skadefryd og moral i dopingdebatten

- Annonse -

Norske og utenlandske medier har hatt forskjellig tilnærming til Johaug- og Sundby-sakene. Utenlandske medier som har hatt interesse for disse sakene har ofte antydet at de er et bevis på at Norges suksess er et resultat av tvilsom praksis og har derfor krevd strenge straffer for de norske utøverne.

Norske medier har også vært tøffe og krevd svar på hva som egentlig har skjedd, men har ikke krevd utøvernes hoder på et fat. De som har vært kritiske har påpekt ledernes ansvar og det de mener er systemsvikt. De som har vært mest kritisk til de norske skiløperne i Norge kommer fra andre idretter som har vært gjennom store dopingsaker (for eksempel sykkel).

Det er etter min mening tre grunner til at det blir sånn:

Skadefryd. Norge er uten tvil verdens beste skinasjon – både i dag og historisk. Ingen har tatt flere skimedaljer i OL. De som er suverene vil alltid møte misunnelse og motstanderne i løypa og i media vil alltid lete etter feil og mangler hos dem som er bedre enn seg selv. Når verdens to beste skiløpere med kort mellomrom blir straffet for brudd på dopingreglene er det nesten en naturlov at motstanderne kaster seg over de norske skiheltene og gosser seg og gasser seg i sannheter og usannheter om de to utøverne. Endelig! Sto det blant annet i en finsk avis da Johaugs positive dopingprøve ble kjent. Finnene ønsker å dele skammen de ble påført under VM i Lahti i 2001 og svenskene å kompensere for manglende resultater de siste årene. Sånn er det bare. Og jeg tror ikke nordmenn er særlig bedre i øvelsen skadefryd.

Moralens voktere. Samtidig har norsk media og norske idrettsledere i mange år krevd strengere straffer når utenlandske utøvere har blitt tatt. Et lite dykk i arkivet viser dette. Da Justyna Kowalczyk ble tatt for doping i 2005 etter å ha brukt en sårsalve – ikke ulikt Therese Johaugs sak -viser uttalelser fra de få norske pressesakene jeg har sett at man var misfornøyd med saksgangen til FIS. De mente det tok for lang tid å få dømt den polske utøveren og fryktet at en dopet utøver fikk delta i VM i Oberstdorf det samme året. Når Alberto Contador ble tatt for doping i 2010 under Tour de France – med dopingverdier langt under det Therese Johaug ble tatt for – var det mange norske kommentatorer og ledere som krevde strengere straffer for doping, regler som de i dag ønsker å nyansere fordi en norsk langrennsløper er tatt i en sak som har visse likheter. Når moralens voktere blir tatt for bruddene de selv tidligere sterkt har fordømt er det naturlig at noen krever like for like. Da er det ikke rom for nyanser.

Seg selv nær nok. De fleste norske medier har påpekt at det som nå ligger an til Johaug-dom (13 måneder) er mildt etter gjeldende regelverk, men urimelig strengt for forseelsen hun har gjort. Denne nyansen er det vanskelig å finne i utenlandsk dekning av saken. Utenlandske kommentatorer og skiledere mener at Johaug har blitt behandlet for snilt sammenlignet med andre sammenlignbare sakero og Johaug-saken har fått norske idrettsledere og kommentatorer til å forslå et mer differensiert strafferegister, mens utlendingene kaller oss hyklerske når vi først kommer med slike forslag når en av våre egne er tatt.

Det er forskjell på bruk av sårsalve og dopingsvindel med hjelp av statsapparat og hemmelige tjenester. Den nyansen forsvinner når skadefryd og moral går hånd i hånd.

Journalist og kommentator, Idrettspolitikk.no
- Annonse -

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT