Om en Johaug-dom på 13 måneder er rettferdig eller ikke kommer an på øynene som ser. Skal vi forholde oss til gjeldende regelverk er dommen mild, men sammenligner vi med andre alvorlige og bevisste brudd på dopingbestemmelsene er dommen urimelig hard. Denne dommen viser nok en gang at lederne alltid går fri og utøverne må ta støyten når det begås feil. Det er mer enn urimelig.
Les også: Martin Fourcade mener alvor!
Martin Johnsrud Sundby-saken og Therese Johaug-saken har avdekket store svakheter i kontrollfunksjonene og støtteapparatet til Norges Skiforbund. At Skiforbundet betaler tilbake tapte premiepenger til Sundby og leker med tanken om å endre terminlista neste sesong for å gjøre Therese Johaug bedre rustet til OL i Pyeongchang i 2018 er en mager trøst. Det grenser egentlig til avlatshandel. Hvorfor blir ikke idrettslederne straffet? Hvorfor må ikke de gå? Hvorfor er det ingen som vurderer deres objektive ansvar i dopingsaker og gråsonetilfeller som til stadighet dukker opp?
Dette er ikke noe norsk fenomen. Avsløringene av statsfinansiert doping under OL i Sotsji har ikke bare avslørt russisk doping, men også avslørt elendig antidopingarbeid over hele fjøla, hos IOC, FIS, WADA osv.
På den ene siden er dette et ressursproblem. Det bevilges ikke nok penger til antidopingarbeidet og pengene som bevilges står ikke i stil til inntektene som for eksempel IOC hover inn ved hvert OL. Men dette er også et kulturelt problem og mye av dette skyldes at de samme folka går igjen i toppledelsen av de internasjonale forbundene år etter år.
Gianfranco Kasper har vært president i FIS siden 1998 og har som i flere andre saker også i Johaug-saken kommet med personlige synspunkter om hva som er riktig straff for henne? Burde ikke noen stilt ham spørsmålet om han i det hele tatt burde uttale seg om enkeltsaker og om han selv er skikket til å lede et forbund og antidopingarbeid som trenger fornyelse? Kanskje noen også kunne stilt Sverre Seeberg de samme spørsmålene? Han er i dag visepresident i FIS og har ti år bak seg som president i Norges Skiforbund før dagens president Erik Røste tok over i 2012.
Noen burde også legge den norske presidenten i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) Anders Besseberg en visitt. Han har vært president siden IBU ble etablert i 1993. I en internasjonal undersøkelse som ble publisert i 2015 ble IBU rangert nederst av alle olympiske vintersportsforbund når det åpenhet, etikk og demokrati. Det er IBUs lukkethet som gjør at russiske ledere kan sende klagebrev til IBU-presidenten om Martin Fourcades kamp for en renere idrett og som gjør Besseberg sint når han blir konfrontert med denne mer enn spesielle formen for kommunikasjon. Vi kan også legge til at både Kasper og Besseberg har eller har hatt sentrale verv i WADA.
Hovedproblemet med straffereaksjonen mot Therese Johaug er at straffen er et resultat av at antidopingarbeidet er forsømt i så mange år at vi har havnet i en situasjon der utøvere må bevise sin egen uskyld. Stikk i strid med vanlige folks rettsoppfatning. Derfor smerter det like mye at topplederne i idretten går fri når utøverne må ta urimelige straffer. Det er nemlig dem som har satt utøverne i denne situasjonen.