Hvis de store forskjellene er et problem – og det er det jo – så må vi ikke bare ty til beskrivelser av hvordan situasjonen ER, men finne ut hva som er ÅRSAKEN til problemet.
Det blir for lettvint å skylde på at det finnes rike foreldre i Vest som er villig til å spytte inn penger for at ungene sine skal få best mulig tilbud.
De vil alltid være der og gjøre det de får lov til innenfor de rammene som er.
I en slik situasjon hjelper det ikke å spytte inn noen millioner kroner til klubber og bydeler der økonomien er trang for å bøte på problemet.
Tvert imot kan det bare forsterke skillene mellom Øst og Vest.
Det kan stigmatisere og stakkarsliggjøre de østlige delene av Oslo, samtidig som man ikke gjør noe med årsaken til at vi har havnet der vi er. Det er ingen tjent med.
Det er mange grunner til at vi har havnet der vi er i dag, men jeg mener at det er to strukturelle årsaker til de økende forskjellene i Oslo.
Det ene er rammebetingelsene for organiseringen av Oslo-fotballen, der kommunen har hovedansvaret.
Det andre er den økte vektleggingen av internasjonale resultater i Norges Fotballforbund (NFF).
Rammebetingelsene
Det har lenge vært kjent at Oslo mangler fotballbaner (og andre idrettsanlegg).
Det kommer stadig rapporter om at klubber må si nei til unger som ønsker å spille fotball fordi de mangler banekapasitet og/eller frivillige som kan ta seg av ungene.
Dette er en utfordring som det kan ta tid å gjøre noe med, blant annet fordi nye bydeler og nye byggefelt har mange leiligheter, men ingen plass til friarealer eller idrettsanlegg. Vi snakker rett og slett om dårlig byplanlegging.
I den sammenheng hadde det vært interessant å høre hva OBOS sier om dette, som en av de store sponsorene av Oslo-fotballen, men også en av de største utbyggerne.
Men det finnes baner i Oslo som kan brukes, men som driftes på en måte som utarmer fotballklubber og skaper forskjeller.
Mange av de kommunale anleggene, blant annet på Oslo Øst drives om vinteren av idrettslaget selv, fordi kommunen ikke har vinterdrift.
Det gjør at klubber som ønsker å gi et tilbud til ungene sine om vinteren må drifte banen selv. Det koster mye penger.
Denne vinteren har Oslo-klubber på østkanten brukt hundretusenvis av kroner, kanskje opptil en million kroner på å måke snø, og i mange uker har det vært så enorme mengder med snø og is at banen er stengt.
Sånn har det vært i flere år.
Vinterstengte baner fører ofte til at unger slutter med fotball (eller andre uteidretter), og i de områdene der fotballen er et av få fritidstilbud kan det bety at ungene sitter igjen uten fritidstilbud i det hele tatt.
De få som ønsker å fortsette finner seg kanskje andre klubber i mellomtiden. Hvis de har råd.
Og så var det frivilligheten, da, som alle snakker om og som mange mener er limet i norsk idrett.
At frivilligheten må bruke masse tid på vinterdrift og ikke på å skape og opprettholde idrettsaktivitet er et kjempeproblem. Den lille frivilligheten som er mange steder, blir spist opp av denne rovdriften.
Hadde kommunen tatt på seg ansvaret for helårsdrift, kunne klubbene brukt pengene sine på trenere og organisering av trening og samtidig sørget for at sårbare miljøer fikk opprettholde et av sine få fritidstilbud.
Dette er et hovedproblem i enkelte steder på Østkanten i Oslo.
Hadde aktivitetstilbudet blitt opprettholdt over hele Oslo, hele vinteren, på de banene som eksisterer, så er det ikke så viktig at foreldre på den ene siden av byen betaler mye penger for fotballhverdagen til ungene sine, som i utgangspunktet kanskje ikke er så mye bedre enn på den andre siden av byen.
NFFs sterke ønske om internasjonale resultater
Og det er her vi kommer til NFFs ansvar i denne utviklingen.
På nettsidene til NFF og på deres sosiale medier kanaler får du stadig vekk oppdateringer på hvordan det går med de yngres landslag, helt ned til 14-15 årsalderen.
Og vi får stadig vekk høre om Landslagsskolen, som er det vi i gamle dager kalte sonelag eller enda lenger tilbake kalte kretslag.
Dette er en del av NFFs internasjonalisering, der målet er å bidra til utviklingen av spillere som seinere skal representere landslaget på seniornivå, eventuelt bidra til å løfte norske klubber ute i Europa.
Denne modellen bidrar til å utarme sårbare miljøer, og da særlig de minst ressurssterke miljøene.
I VGs artikler får vi se at områder i Oslo Øst, som tidligere fostret landslagsspillere og klubbspillere som ble solgt til utlandet, ikke lenger leverer spillere i det hele tatt.
Det skyldes ikke bare banekapasiteten, men også strukturelle betingelser som NFF har ansvaret for.
Det ekstreme fokuset på landslaget og Landslagskolen, gjør at flere klubber ønsker det de mener er talentfulle spillere i stadig yngre aldersgrupper, fordi de ønsker å ha landslagsspillere på laget (i tillegg til at de ønsker å finne juvelen som de kan selge for store summer i framtiden).
Samtidig vil spillere med ambisjoner (eller ambisiøse foreldre) tiltrekkes klubber som har best koblinger til NFF og som kan gi dem håp om en stor fotballframtid.
Det bidrar til å utarme mindre klubber og gjør at store klubber vokser.
Denne situasjonen forsterkes av at idrettslinjer/fotballinjer på videregående skoler også har en tendens til å velge spillere fra klubber som har den beste dialogen med eller tettest kobling til NFF.
Det betyr i mange sammenhenger at små, sårbare klubber får en dobbel smell.
Spillerne deres har ikke sjanse til å komme på Landslagsskolen og de får heller ikke et skoletilbud der fotball er en del utdanningen.
Det burde vært motsatt.
NFF ut til folket!
De klubbene som har store ressurser og kan tilby en god treningshverdag for sine spillere, med store utviklingsmuligheter, burde ikke kanskje ikke prioriteres på Landslagsskolen eller på fotballinjer på videregående skole, men heller spillere fra mindre klubber, der du finner talenter som har godt av å bli noen år ekstra i sin nærklubb.
Hva om NFF dro ut til klubbene og bidro til å styrke organiseringen, bidra på treningene og tok seg av mindre miljøer? Hva om NFF greide å ta tak i kulturen i hver enkelt klubb og la dem dyrke sin egen fotballkultur og spillestil og egne spillere?
De store greier seg uansett.
Hadde man greid å bevare mindre ressurssterke klubber og latt unge talenter få noen år mer i sin barndomsklubb, gjennom et systematisk arbeid av NFF, kunne man bidratt til å utvikle flere klubber med sitt eget særpreg og treningskultur.
Det kan i sin tur bidra til å få fram flere forskjellige spillertyper, som kan komme godt med på landslaget, og det kan bidra til revitalisere Askeladden-fenomenet i norsk fotball, at mindre ressurssterke klubber, kan slå de mer ressursterke klubbene.
Det ville gitt alle mer motivasjon.
I dag er Askeladden nesten bare en klisjé fordi de store klubbene stort sett vinner, eller fordi de mindre klubbene blir borte.
Oslo kommune og nasjonale myndigheter må gå sammen med NFF om et anleggsløft for Oslo-fotballen, samtidig må NFF gå inn i seg selv og finne ut hva de har gjort galt for at skillene mellom Øst og Vest ser ut til å vokse.
Mange snakker om at vi kan gå glipp av en ny Zlatan eller Haaland slik situasjonen er nå. Problemet er at vi i dag leiter for hardt etter spillertyper som de to og da ødelegger vi for miljøer som skaper dem uten at store klubber eller NFF trenger å bry seg.
