I den tyske hovedstaden hadde europeiske fotballedere samlet seg for å legge planer om å fjerne FIFA-sjef Gianni Infantino, som følge av hans mislykkede planer om å privatisere VM. Men de har null troverdighet. Alle de 55 nasjonale fotballforbundene hadde bedt Čeferin om å bli sittende, og han spilte den motvillige helten og etterkom deres ønske.
Han presenterte beslutningen på en elegant måte:
«Jeg vil takke de nasjonale fotballforbundene for tilliten. Vi har stått overfor ekstraordinære utfordringer de siste årene, og vi har møtt dem som ett lag. Det gjenstår fortsatt viktig arbeid, og jeg har derfor takket ja til forespørselen deres.»
Dette er dobbelttale og strider imot prinsippene for godt styresett, som de sier at de kjemper for. Hvor var Lise Klaveness? Hvor var Laura McAllister? I stedet for å kreve ansvarliggjøring kom fotballedere med unnskyldninger.
Klaveness sa at dette ikke er tiden for endring. Den walisiske fotballederen avviste at det var snakk om «dobbeltmoral», og argumenterte med at dette er «innenfor vedtektene». De som står Čeferin nær, og som de siste månedene med rette har protestert mot Gianni Infantino, var mer enn villige til å støtte Čeferin og beleilig nok vende det blinde øyet til spørsmålet om begrensninger på antall presidentperioder.
I 2024 endret UEFA vedtektene sine for å gjøre det mulig for Čeferin å omgå begrensningene på antall perioder, før han senere sa at han ikke ville stille igjen. Helomvendingen i Berlin minner om Infantino, som også ønsker seg en fjerde periode neste år. Han trosser dermed artikkel 33.2 i FIFAs vedtekter og argumenterer beleilig med at årene da han bare hadde deler av presidentmakten, ikke skal regnes med.
Samme dag drev FIFA-presidenten aktivt lobbyarbeid for å sikre støtte under et møte i Det afrikanske fotballforbundet (CAF) på Kapp Verde. Afrikansk fotballs øverste leder, Patrice Motsepe, sa:
«Vi vil støtte ham ved neste valg. Jeg vil at dere alle skal reise dere, så klapper vi for Gianni.»
Dette er ikke bare en teoretisk debatt om begrensninger på antall presidentperioder. Det går rett til kjernen av godt styresett. Ingen president bør få samle så mye makt at han kan skrive om reglene og bøye 55 nasjonale forbund i noe som likner på en personkult.
Og hva er resultatet av alt dette? Čeferins meritter er dyster.
Han har ledet borgerkrigen mot FIFA og ført kampen på tre fronter: institusjonelt, ved å få interessenter til å protestere mot FIFA; i mediene, ved å lekke informasjon til store mediehus; og juridisk, ved å fremme begjæringer om bevisfremleggelse i amerikanske domstoler.
Han har blitt en slags Herr Nei: først til et VM annethvert år, deretter til SoftBank som kanaliserte penger fra Saudi-Arabia til nye FIFA-turneringer og nå til risikokapitalisten Josua Kushner. Čeferin var også imot Super League, som kollapset innen 72 timer etter lanseringen i 2021.
Likevel er UEFA selv en del av problemet. UEFA er både konkurransearrangør og regulator, samtidig som presidenten utøver en autoritær lederstil. Eksekutivkomiteen er i praksis et rent sandpåstrøingsorgan. Det europeiske fotballforbundet deler ut hundrevis av millioner i utviklingsmidler til europeiske fotballforbund uten særlig åpenhet. Mange av disse problemene gjenspeiler de institusjonelle utfordringene i FIFA.
I tillegg til dette har Čeferin også hatt ansvaret for tre katastrofale finaler: EM-finalen i 2020, Champions League-finalen i 2022 og Champions League-finalen i 2023. Under alle de tre kampene kunne det ha oppstått menneskelige tragedier med katastrofale konsekvenser. Men tre mislykkede finalearrangementer var ikke nok til å få Čeferin til å trekke seg. Tvert imot: Da jeg ba ham kommentere kaoset i Istanbul, reagerte Čeferins høyre hånd, Luis Figo, aggressivt.
UEFA har også slitt med å håndtere den raske tilstrømningen av statlig støttede eiere og statlige investeringsfond til europeisk fotball. Det europeiske fotballforbundet har gitt fra seg mye makt til EFC, som ledes av Nasser Al-Khelaifi. Han er i siste instans ansatt av staten Qatar og står til ansvar overfor Qatars emir.
Al-Khelaifi er i seg selv et vandrende eksempel på et styresettproblem. Han leder både EFC og Paris Saint-Germain. Han sitter også i UEFAs eksekutivkomité og har nære bånd til beIN Media Group.
Dette bekrefter poenget: All snakk om reformer og ansvarliggjøring er fåfengt. Čeferin kunne ha gått av på riktig tidspunkt. I stedet velger han mer penger og mer makt. Det undergraver UEFAs forsøk på å fjerne Infantino, selv om forbundet har lagt frem en omfattende plan for reformer av styresettet som det skal presentere for FIFAs råd neste uke.
Men her er haken: Hvor mange av disse forslagene ville UEFA selv vært villig til å innføre? Og hvordan kan et forbund der ledelsen vender ryggen til godt styresett, be FIFA om å reformere seg?
Čeferin har nok en gang bevist at fotballen ikke er i stand til å rydde opp hos seg selv.
Les mer: «UEFA sitter igjen med null troverdighet»
