Åge Hareide er en av få trenere som hadde suksess både i Norge, Sverige og Danmark. Hareide tok de fleste utfordringer på strak arm, hadde en voldsom utstråling, var totalt uredd, våget der andre tvilte og våget å ta diskusjoner om det meste med de fleste.
Kanskje var det derfor han klarte å drive det så langt, kanskje var det derfor “alle” ville ha ham på laget sitt, og kanskje var det derfor han aldri klarte å slutte som fotballtrener. I høst var planen for 73-åringen at han skulle prøve å få et siste landslag, få gjenoppleve det han gjorde med Danmark.
Slik gikk det ikke. I høst ble han syk, det ble etter hvert konstatert hjernekreft. Og det gikk raskt den gale veien.
Dessverre.
Jeg har kjent mannen siden jeg satt ved siden av ham i garderoben på Ullevaal stadion en høstdag i 1985. Hareide hadde bommet på et tilbakespill, Norge hadde sluppet Danmark inn i kampen. Og Hareide ble tatt av. Men selv til en ung spire av en journalist han ikke kjente, åpnet han seg og fortalte hvordan han hadde det.
Inne i garderoben.
Siden har vi møtt hverandre og pratet sikkert sammen 1000 ganger, over alt i verden, i barer, på hoteller og i garderober. Det var alltid interessant, alltid lærerikt, alltid tankefullt. Og til slutt: Alltid med humor.
Minneordet fortsetter under bildet.
Åge Hareide opplevde det meste, nordmann nummer to i engelsk fotball, debut for Manchester City i 1981, senere Norwich, 50 landskamper for Norge, hjem til Molde som spillende trener i 1985. Åge Hareide vant serien og cupen i Norge med Rosenborg, han vant serie (Helsingborg og Malmö FF) og cupen (Helsingborg) i Sverige, og serien med Bröndby i Danmark. I tillegg kommer VM med Danmark og Champions League med Malmö FF.
Det ble ikke til gull alt Åge Hareide tok i, men det var ikke langt unna. Det er vanskelig å rangere fotballtrenere opp mot hverandre, men jeg mener han hører hjemme på topp tre, med Nils Arne Eggen og Egil Olsen.
Da jeg møtte Åge Hareide i Molde for to uker siden, var kontrasten så stor at det gjorde vondt å se ham. Det knøt seg i magen, han var nesten ikke til å kjenne igjen, og stemmen hans, den sterke bassrøsten, var helt borte.
På et vis gjorde det godt å se ham, være sammen med ham – en siste gang.
Samtidig var det egentlig bare vondt, trist og uvirkelig.
Nå er han borte for godt.
Igjen sitter en sønderknust familie, og norsk fotball har mistet en av sine viktigste stemmer, en av de beste fotballtrenerne, en mann som fortsatt hadde mye å by på.
Jeg lyser fred over Åge Hareides minne.
Takk for alt du ga oss som elsker fotball.
Han vil bli savnet.
