Dagens toppidrettssenter ligger ved Sognsvann i Oslo og er over 40 år gammelt. Det er vanskelig å være uenig med dem som ønsker seg et nytt senter når de peker på at fasilitetene er merket av alderen og virker små.
Det er også tydelig at ikke alt er tilrettelagt godt nok for å inkludere paraidretten. Et nytt megasenter som vil koste over en milliard kroner før eventuelle budsjettsprekker, lar seg likevel ikke rettferdiggjøre nå, hvis det noensinne vil gjøre det.
Norsk idrettsledelse gjør sitt beste for å overbevise allmennheten om at fremtidige norske idrettsprestasjoner er totalavhengige av et nytt toppidrettssenter og at en slik investering vil komme til nytte for hele nasjonen, men argumentene de bruker er vage og vitner sterkt om idrettsbevegelsens overdrevne positive selvbilde.
Leser man begrunnelsene for et nytt senter på Olympiatoppens nettsider, går det igjen at norsk toppidrett ikke vil henge med i «utviklingen» om et nytt senter ikke bygges ut.
I tillegg spås det at en særegen delekultur som anses som grunnsteinen i norsk idretts suksess vil gå tapt fordi utøvere vil søke seg til ulike andre steder for å trene på bedre fasiliteter, i stedet for å samles på Olympiatoppen.
Særlig Aksel Lund Svindal virker overbevisende når han fremhever delekulturens innvirkning på sin egen karriere i en kronikk i VG. Det er også åpenlyst at para-alpinist Jesper Saltvik Pedersen faktisk har store problemer med å komme seg inn i Olympiatoppens styrkerom (belyst blant annet i Dagsrevyen), og at dette bør rettes opp i.
Dessverre holder ikke disse argumentene når de økonomiske omkostningene ligger på over én milliard. Ingen vet sikkert hvordan norsk toppidrett vil utvikle seg fremover hvis man bygger et nytt toppidrettssenter, eller hvis man ikke gjør det.
Olympiatoppen har dratt på årene en stund, men norske toppresultater har tilsynelatende aldri vært bedre enn nå. Lund Svindal trekker fram unike muligheter som oppstår når to topputøvere fra ulike idretter legger seg ned på matta for å trene styrke sammen, men man skulle tro at det tross alt er plass til dette på dagens senter og at det vil være det i fremtiden også.
Nytt senter-forkjemperne er sterkest når de kan peke på de konkrete problemene til Saltvik Pedersen og de andre para-utøverne, men man kan lett tenke seg at deres problemer kan løses med litt oppussing som ikke trenger å koste i nærheten av en milliard.
Enda mer vag blir argumentasjonen for et nytt senter når den skal overbevise oss om at senteret ikke bare vil komme toppidretten til gode, men også breddeidretten og egentlig nasjonen generelt.
De som vil ha nytt senter slår fast at OL-medaljer binder nasjonen sammen og gir treningsinspirasjon og positiv helseeffekt til mengder av unge og gamle håpefulle. Denne idéen er det særdeles lett å finne innvendinger mot. Hvor mye bryr den jevne nordmann seg egentlig om OL-medaljer? Hva slags helseeffekt på befolkningen har egentlig gode toppidrettsresultater?
Finland er ikke i nærheten av Norge på de fleste medaljestatistikker, men er hverken et mindre lykkelig eller mindre sprekt folk enn oss. Når toppidrettssjef Tore Øvrebø og assisterende generalsekretær i NIF, Else-Marthe Sørlie Lybekk skriver at 2025 kan bli et merkeår på linje med OL-årene 1952 og 1994 hvis finansiering kommer på plass i år, får det hele et rent komisk skjær.
Toppidretten selv ser tydeligvis ingen grenser på hva slags positive effekter den kan gi resten av befolkningen kun ved å være seg selv, men fra utsiden vil man raskt innvende at et nytt senter selvfølgelig først og fremst vil gagne de ekstremt få som vanker ofte eller av og til på senteret, og at positive effekter for resten av Norge er høyst usikkert.
Ønsket om nytt senter kommer også i en tid da diskusjonen om offentlig pengebruk og sløsing er høyt opp i folks bevissthet. Det er grunn til å tro at bygging av idrettsanlegg i utgangspunktet har høy sympati i befolkningen, men det finnes selvfølgelig en grense også her.
Kommuner som Nordre Follo og Fredrikstad står på kanten av en økonomisk avgrunn og tar seg likevel råd til å bygge idrettsanlegg til en pris på nær en milliard kroner. Og hvor mange millioner i underskudd var det ski-VM gikk med igjen?
Det nye toppidrettssenteret skal altså koste godt over en milliard, og det er før eventuelle budsjettsprekker. Senteret skal inkludere en haug med ting, for eksempel «nye utendørsanlegg med stadion», «fotball- og friidrettsanlegg med løpebane» og «et universelt utformet veksthus», hva nå enn det er for noe.
Spørsmålet er: Trenger vi virkelig alt dette på Sognsvann? Norsk idrettsledelse argumenterer ikke godt nok for hvorfor vi gjør det, og bør nedjustere ambisjonene kraftig.
#LES MER#
