Nå sier hoppsjef Aalbu til Nettavisen at det er tid for å komme seg videre og legge skandalen bak seg. Tidligere hoppere mener at hopperne allerede har fått nok straff. Er det slik at det skal lønne seg å jukse i norsk idrett?
Aalbu, sier følgende til Aftenposten 26. mars 2025: «Norge gjør det ikke mer enn andre, er min mening.» Er dette et forsøk på bagatellisering av teknologisk doping? Lyder ikke dette som unnskyldningene til Lance Armstrong?
Østerrike dominerte under hoppuka. Den 29. desember 2024, skriver Dagbladet1: «Hoppsjef Aalbu bekrefter at utstyr er et hett tema i de bayerske alper. Det er klart at det snakkes om at østerrikerne har funnet på noe. Det snakkes, og vi jobber knallhardt for å ta igjen østerrikerne.»
I VM var det plutselig tilsynelatende lite snakk om det viktige utstyret, siden ingen snakket om det i hopplaget. Er ikke det merkelig?
LES OGSÅ: «Er hoppskandalen også en medieskandale?»
Ulovlig fordel
Begrepet teknologisk doping virker ukjent og vurderes som noe helt annet enn medisinsk doping. Men det finnes neppe et dopingmiddel som kan gi en skihopper et 4-5 meter lenger svev. Det kan en manipulert dress.
Få har fått med seg at WADA i 2006, likestilte teknologisk doping med medisinsk doping, men det er FIS som fastestetter regelverket og skal følge opp brudd på det.
NIF klargjør i sitt regelverk at WADA og deres internasjonale standarder, skal ansees som en del av NIFs antidopingregler.
Teknologisk doping er definert som en ulovlig konkurransefordel, som gir utøveren en urettmessig fordel. Når man flyr noen meter lenger i bakken med en ulovlig hoppdress, kan det være forskjellen mellom første- og en tiendeplass. 430.000 kroner i prispenger eller ingen ting.
Forsettlig?
I antidopingregelverkets artikkel 10.2.3 står følgende: «Begrepet fortsettlig er ment å identifisere utøvere, eller andre personer som har opptrådt på en måte de visste utgjorde et regelbrudd, eller som visste at det var betydelig risiko for at adferden deres kunne utgjøre eller resultere i et regelbrudd og som allikevel ignorerte denne risikoen.»
Femke Van den Driessche var den første utøveren som ble dømt for teknologisk doping. Den belgiske syklisten ble avslørt i VM i 2016.
Saken kan ha paralleller til hoppskandalen. Utøveren prosederte på at hun ikke visste at sykkelen var manipulert. Dommen slo kategorisk fast at utøveren har et objektivt ansvar for at utstyret er innenfor regelverket. Hun ble dømt til seks år utestengelse av UCI.
Norges troverdighet
Aalbu uttalte den 6.4: «Det beste som kan skje er at FIS innrømmer dårlig regelverk, nullstiller alt og går videre med nytt regelverk.» Kunne man sagt det da fem norske kulekastere i 1987 ble tatt med funn av Probenecid? Et stoff som den gang ikke sto på dopinglista. Kasterne kunne ikke dømmes for doping, men ble dømt for å ha bragt idretten i vanry. De fikk to års utestengelse.
Hopperne nekter kjennskap til juks. Aalbu vil i beste NSF ånd se fremover. Det er lett å forstå. Men nå handler dette også om Norges troverdighet som idrettsnasjon. Ingen utøver, leder, eller forbund er hevet over idrettens regelverk.
Fair play er nøkkelen i all idrett. Forhåpentligvis også i norsk idrett.
