Med utgangspunkt i Jakob Ingebrigtsen og søsterens vitnemål i rettsaken mot faren Gjert Ingebrigtsen denne uken er det spesielt å ta en kikk på gamle innlegg skrevet på sosiale medier av beundrere og kommentarer i de største mediehusene, og se på hvordan Team Ingebrigtsen for noen år siden ble framstilt.
Jeg tror det er mange som i dag bør se seg i speilet etter å ha forklart Ingebrigtsen-brødrenes suksess ved kun å se på fantastiske resultater, pressetreff, TV-serien Team Ingebrigtsen og takketaler på Idrettsgallaen.
Ord og beskrivelser som går igjen for å beskrive suksessen er blant annet «disiplin», «ekstrem systematikk», «konkurranseinstinkt», «på tross av den norske idrettsmodellen» og «motbeviser janteloven».
Og nå er vitne til at en familietragedie utbroderes seg i all offentlighet, og der vi får høre at all idrettsglede er borte, at Jakob Ingebrigtsen konsekvent kaller sin far «tiltalte», sier at han har vært «en maskin som presterer når jeg blir bedt om det» og at han «kommer ikke på noen gode minner» med hele familien.
Det er en farlig sjanger å gå inn i hodet på folk og forklare suksess eller feil uten å kjenne dem det gjelder. Og noe av det mest problematiske ved denne saken er at store deler av den norske befolkningen tror at de kjenner dem via TV-serien Team Ingebrigtsen.
Det alle trodde var en reality-serie, eller et ekte innblikk i verdens mest suksessfulle friidrettsfamilie, kan vise seg å være skuespill som har bidratt til å kamuflere hets, vold og trakassering.
I hvert fall hvis vi skal tro vitnemålene til Jakob Ingebrigtsen og søsteren hans den første uka av rettssaken.
Eller som kommentator i Aftenposten, Andreas Slettholm skriver etter å ha hørt forklaringen til Jakob Ingebrigtsen om innspillingen av Team Ingebrigtsen:
«Det er TV-serien som skaper det offentlige bildet av en tilsynelatende rabiat trener som pisker barna sine til suksess, men der det ligger trygghet, kjærlighet og helt fri vilje i bunn.
Skal man tro Jakob Asserson Ingebrigtsen, fantes ikke denne sportslige rasjonaliseringen av farens oppførsel før TV-produksjonen kom på banen. Heller ikke privat.
I så fall fremstår NRK og produksjonsselskapets ønske om å fortelle en feel good-historie fra denne familien som nærmest et selvstendig overgrep mot barna i familien. Ikke strafferettslig, men presseetisk.
Én ting er å oppleve seg utsatt for mishandling. En annen er å oppleve at den som mishandler, får muligheten til å definere historien om det som har skjedd.»
Hvis dette er tilfelle har NRK bidratt til å skape familiefaren Jekyll, og prøvd å forklare at den onde Hyde er den som har skapt suksessen. Og hele Norge har kjøpt fortellingen.
Saken rives og slites mellom det private med vold og trakassering i nære relasjoner, og om oppskriften på hva som skal til for å bli en god idrettsutøver.
Det er det første rettssaken handler om, mens forsvaret vil si at det handler om det siste.
Det som burde være klart er at vold og trakassering ikke hører hjemme noe sted uansett om det finner sted hjemme eller på friidrettsbanen, og at det ene ikke blir en god unnskyldning for det andre.
Det strafferettslige i denne saken skal jeg la ligge, men det er viktig at vi diskuterer de sportslige sidene av denne saken.
Nettopp fordi flere i mange år har trodd at oppskriften til Team Ingebrigtsen har vært en modell som det går an å kopiere.
Det kommer ganske tydelig fram under rettssaken at Jakob Ingebrigtsen i dag ønsker å vinne for å bevise at han har tålt et tøft og til tider umenneskelig regime. Han vil ha betaling for ofret han har gjort.
Det uvirkelige i denne situasjonen er at det ikke går an å tro at han hadde blitt bedre av et annet familie- og treningsregime: Han er en av tidenes beste friidrettsutøvere.
Men kanskje kunne han ha hatt det bedre inni seg, følt glede, stolt på andre mennesker enn sin egen kone. Og hatt en familie som hadde det fint alle sammen samtidig?
Og: kanskje fått en søster som holdt et like skyhøyt nivå som ham selv. Det får vi aldri vite.
Rettssaken er et resultat av at søsteren til Jakob Ingebrigtsen ønsket å slutte med friidrett. Hun ble av mange, inkludert Gjert Ingebrigtsen, ansett for å være et vel så godt talent som sin bror.
Og skal vi tro det hun legger ut om i rettssalen er det blant annet farens måte å behandle henne på, som førte til at hun sluttet og til at hun i dag sitter og sier at all idrettsglede er borte.
Det er ikke den norske idrettsmodellen som har gjort at hun sluttet med friidrett. Ikke Janteloven heller. Det var mistrivsel i hjemmet. Det var mistrivsel med treneren. Det var ikke gøy lenger.
Dette leder meg inn på boka til den svenske journalisten, Patrik Brenning, som i fjor kom med boka Så vinner vi igjen.
Boka handler om hvorfor en del av svensk idrett er på vei i feil retning og at mye av årsaken er foreldre (se fedre) som har altfor høye ambisjoner for barna sine og istedenfor å bygge dem opp, bryter dem ned og ødelegger forholdet mellom forelder og barn.
Mye av forskningen det vises til i boka stammer fra Norge og selv om mange eksempler er fra Sverige er det noe almenngyldig over det som skrives.
Blant annet det som skrives i kapitlet De knäckta äggen.
Kapitlet handler om de psykiske problemene talentsatsingen påfører unge utøvere, som i utgangspunktet elsker idretten sin, men som ikke orker mer på grunn av alt presset, fordi leken er borte, og fordi de føler seg mislykket når de ikke får de resultatene som omgivelsene forventer av dem, spesielt foreldrenes forventninger.
Det er hjerteskjærende å lese om en av foreldrene som forteller om sin dårlige samvittighet overfor sin sønn og måten han levde ut sine drømmer i ham på, i dette tilfellet på ishockeybanen, og om problemene de har med å snakke med hverandre i dag.
Nå gjenstår det å se om Gjert Ingebrigtsen tar selvkritikk og om det er håp om forsoning. Sånn det ser ut nå skal det mye til.
Tre av Ingebrigtsen-brødrene har ikke gitt seg og alle har blitt en del av verdenstoppen i friidrett.
Med det som brettes ut i tingretten i Sandnes må de kunne karakteriseres som løvetannbarn i denne sammenheng. Likende saker har har vi sett blant annet i turn og kunstløp i USA, Øst-Europa og Asia i andre idretter. Resultatet har vært vinnere som ikke har greid å vise glede eller som gleder seg over idretten.
Og på veien er mange egg blitt knust. I tilfellet Ingebrigtsen, er det datteren og søsteren vi snakker om. Hun ville ikke mer.
En av de sterkeste reportasjeseriene de siste par årene er TV2s fortellinger om selvmord blant unge skiskyttere. Nå har ikke selvmord vært et tema i Ingebrigtsen-saken, men informasjon i TV2s serie kan likevel være relevant for å diskutere hvorfor gutter reagerer på en måte og jenter på en annen.
I reportasjene kommer det fram at det er gutter som topper statistikken for psykiske problemer.
I en av artiklene får psykiater Lars Mehlum følgende spørsmål:
– Står idrettsguttene i et annet krysspress enn jenter som driver med idrett?
– Godt spørsmål. Det vet jeg ikke. Men i idretten generelt blir gutter ofte forventet å være både tøffe, mestrende og høyt presterende. Samtidig skal de være i stand til å vise følelser og ikke gi seg så lett. Det er et krysspress.
– Hvilke råd har du til foreldre som ikke når inn til barna hvis de har det vanskelig?
– Det er ikke et enkelt svar på det. Men det må bygge på en relasjon. Hvis du sier som forelder at ungdommen skal ta seg sammen, men aldri har tid til å være til stede, hvorfor skal de høre på deg når du blir bekymret? Du må tenke klokt rundt hvilket liv du hjelper denne ungdommen til å få.
Hvis foreldrene er altfor ambisiøse på vegne av sønn eller datter, har man gjerne trengt seg selv opp i et hjørne.
– Det er en egen risiko. Da trenger kanskje en familie mer profesjonell hjelp enn en familie som har tenkt litt klokere.
Den profesjonelle hjelpen har uteblitt i Ingebrigtsen-familien. Sønner og døtre i familien Ingebrigtsen har løst dette på egen hånd, slik familien har gjort i mange år.
I rettssalen har Jakob Ingebrigtsen fortalt at den eneste han stoler på og har tillitt til er hans kone Elisabeth. De har blitt foreldre.
Om det å bli pappa, sa Jakob Ingebrigtsen til TV2 før fødselen at:
– Jeg kommer til å være veldig støttende som far. Det er et krav fra min side, at barna får oppfølgningen av foreldrene til å gjøre som de vil.
Dette er basert på dyrekjøpt lærdom og viser oss at Jakob Ingebrigtsen ikke bare er en maskin og heller ikke ønsker at andre skal være det.
