IOCs 144. sesjon holdes i Costa Nevarino, Peloponnes, Hellas, fra 18. til 21. mars 2024. Under denne sesjonen blir IOCs 10. president valgt.
Valget foretas av IOCs medlemmer, som for tiden utgjør 110 personer (47 kvinner, 63 menn). Hvis ingen får flertall (mer enn 50 %) i første valgomgang, gjennomføres en ny valgomgang. Denne prosedyren fortsetter inntil en kandidat oppnår flertall. Lavest skårende kandidat faller ut i hver omgang.
Les også: Trøbbel for Sebastian Coes ambisjoner om å bli IOC-president
Les også: Startskuddet på presidentkampen i IOC – andre gang en kvinne stiller som kandidat
Omstendelig prosess
Før sesjonen i Hellas i mars er kandidatene innkalt til IOCs styremøte i Lausanne 30. januar. Under dette møtet får hver av de syv kandidatene legge fram hovedpunktene i sine manifest, og må svare på de spørsmål IOCs styremedlemmer (15) eventuelt stiller.
I november – desember 2024 ble kandidatene enkeltvis innkalt til Lausanne. Rekkefølgen ble trukket. Kandidatene fikk ved denne første screening gjøre rede for sitt kandidatur overfor IOCs toppledelse (president og 4 visepresidenter).
Tidlig i 2024 ble det kunngjort tidsfrister og klare rammer for hvordan eventuelle kandidater skulle forholde seg. Denne prosedyren ble fastlagt av IOCs Ethics Commisson under ledelse av Ban Ki-moon, FNs tidligere generalsekretær.
Kandidatene
Syv kandidater meldte seg, og har fulgt med i prosessen fram til dette tidspunkt. Kandidatene er (rangert etter etternavn):
1. Lord Sebastian Coe (1956), britisk, president World Athletics.
2. Kirsty Coventry, (1983), zimbabwer, IOC medlem, for tiden styremedlem i IOC.
3. John Eliasch, (1962), britisk/svensk, president FIS.
4. HRH Prins Feisal Al-Hussein, (1963), jordaner, president NOC.
5. David Lappartient, (1973), fransk, president UCI og CNOSF.
6. Juan Antonio Samaranch jr., (1959), spansk, president NOC.
7. Marinary Watanabe, (1959), japaner, president FIG.
Ikke overraskende – alle vil styrke IOC
Med utgangspunkt i manifestene kan det konstateres en rekke felles mål: Alle vil styrke den olympiske bevegelsen (IOC, NOCs og IFs), økonomisk og politisk.
Alle framhever utøvernes rolle, særlig Coe. Han vil ha utøverne som partnere, ikke bare som deltakere: «Athletes at the heart of the Games, prioritising their physical, mental and financial welfare». Coe understreker anti-doping arbeidets avgjørende betydning. Han er den eneste av kandidatene som eksplisitt nevner dette politikkfeltet.
Lappartient og Eliasch gir tydelig uttrykk for uro over klimaendringene, og konsekvensene for vinterlekene. Eliasch vil rotere vinter-OL mellom en gruppe permanente arenaer/byer, og pålegge arrangører å bidra til vedlikehold og vekst av verneverdige naturområder. Redusere negative fotavtrykk og fremme bærekraftige løsninger betones av begge.
Samaranch jr. vil endre reglene for utøvernes rettigheter til å bruke eget bilde og egne prestasjoner i sosiale medier under lekene. Detter er et kontroversielt tema det lenge har vært strid om. Restriksjonene har vært omfattende for å sikre IOCs og sponsorers enerett til reklameinntekter.
Watanabe legger fram et forslag som overrasker mer enn begeistrer. Han vil dele opp og tildele en femtedel av de olympiske idrettene/øvelsene til hvert kontinent. Han hevder dette vil engasjere folk i alle kontinenter, redusere kostnadene, og stimulere flere land til å søke om å bli arrangør. Ved parallell TV dekning mener han lekenes enhet vil bevares, samtidig som variasjon i kulturelle, geografiske og økonomiske forhold vil uttrykke verdens mangfold på en positiv måte.
Av de syv kandidatene er tre opptatt av startberettigelsen for kvinner. Coe er den som sterkest peker på behovet for «to develop clear and consulted polices on female eligibility. Women´s sport is at a critical juncture».
Eliasch og Samaranch jr. understreker temaets kompleksitet og behovet for beslutninger basert på solid vitenskapelig og etisk grunnlag.
Det overrasker at tre av kandidatene ikke nevner dette tema i sine manifest: Watanabe, Al-Hussein og Coventry. Det mest overraskende er at Kirsty Coventry, eneste kvinne blant kandidatene – med erfaring fra OL-svømming og transkvinners forsøk på å få startberettigelse, ikke tar opp temaet.
Best kvalifisert – men mange motstandere
Den best kvalifiserte kandidaten er Sebastian Coe. Han blir imidlertid 69 år i år, og IOCs aldersgrense er 70. Han er ikke fast IOC medlem. Han er medlem i kraft av å være president i WA. Skulle han bli foretrukket, måtte han først opptas som medlem, og så velges for én periode.
Coe har dessuten med stor sannsynlighet en del motstandere pga. provoserende alenegang i aktuelle, vanskelig idrettspolitiske spørsmål. I tillegg kommer at han er britisk, hvilket for deler av idrettsverden vekker følelser knyttet til kolonitiden.
Den 52 år gamle David Lappartient er gruppens «dark horse»! Han er president for et viktig internasjonalt særforbund, han er president for den franske olympiske og sports-komité (CNOSF), var sentral under Paris-OL 2024, og har viktige roller under vinter-OL i franske alper i 2030!
Lappartient er 52år, og kan lede IOC i 12 år (8+4) uten aldersplager. Han er allerede en erfaren olympisk leder.
Valgforsamlingen søker sikkerhet for at IOCs forblir gjenkjennelige også i årene framover.
