Det er budskapet i Patrik Brennings (Aftonbladet) bok Så vinner vi igjen. At utveckla talanger och svensk idrott (Volante forlag, 2024).
Det er med andre ingen proporsjonalitet mellom dem det satses på og dem som slår igjennom på seniornivå. Snarere tvert imot.
Hvis svensk idrett skal bli verdensledende i sine tradisjonelle idretter, samtidig som idretten skal ta vare på helseperspektivene i idretten, trengs en redningsaksjon, mener Brenning.
Det er en diagnostiserende bok, men også en bok som prøver å komme med noen løsninger.
Dyster analyse av svensk idrett
Dette er en bok som slår deg i magen, så du mister pusten, men er også et bidrag som gjør deg klokere.
Ikke bare fordi det er en skarp og nesten dystopisk analyse av den negative utviklingen til svensk barne- og ungdomsidrett og som til slutt påvirker resultatene på seniornivå.
Men også fordi den får deg til å reflektere over hvordan du selv var som trener for barn og ungdom og gir et lite stikk til foreldre som har vært mer ivrige enn sine barn for at de skal nå toppen.
Boken er et viktig bidrag både til dem som er engasjert i idretten og dem som tror de vet alt om talentutvikling – foreldre, trenere, klubb og forbund.
I boken fokuserer Brenning særlig på utviklingen i svensk ishockey, fotball og tennis.
Grundig går han igjennom hvor svensk idrett sto internasjonalt for 30-40 år siden, hvorfor Sverige hadde suksess, særlig i de tre idrettene, og hvorfor det har gått nedover.
Og kanskje verst av alt: At Norge i dag er bedre på idretter der Sverige for ikke mange årene siden var overlegne.
Omfattende kildemateriale
Dette er en grundig bok, både fordi Patrik Brenning har skrevet om temaet i flere år og har god kunnskap på temaet han analyserer, men også fordi han lener seg på forskning på feltet, andre journalister som har jobbet med det samme temaet i mange år og selv har gjort intervjuer med kapasiteter på området.
Brenning lener seg særlig på:
- David Epsteins bok Range – How Generalists Triumph in a Specialized World (2020);
- Joe Bakers bok The Tyranny of Talent: How it compels and limits athletic achievement… and why you should ignore it (2022); og
- Ken Campbell and Jim Parcels bok Selling the Dream: How Hockey Parents And Their Kids Are Paying The Price For Our National Obsession (2013)
Men han lener seg også på forskere på Norges idrettshøgskole (NIH), som Mark O’Sullivan (som har en fortid som fotballtrener i Sverige) og Christian Thue Bjørndal (som har lang håndballerfaring) og Lars Erik Espedalen (som har erfaring med bordtennis).
Patrik Brenning greier å bruke deres bidrag til å analysere og forstå hva som skjer i svensk idrett, selv om det noen plasser i boka blir litt for mye gjengivelser av andres bidrag uten at det direkte knyttes til konkrete tilfeller i Sverige.
For tidlig på TV
Et av eksemplene Patrik Brenning bruker for å vise hva som er galt i barne- og ungdomsidretten i Sverige er utviklingen av TV-pucken i ishockey.
TV-pucken er en svensk ishockeyturnering for distriktsligalag for 15-åringer. Da TV-pucken startet 1959 ble alle kampene sendt på SVT. Nå er det bare kvartfinalene, semifinalene og finalen som sendes på TV.
Det har blitt så attraktivt å få spille denne turneringen at klubbene, foreldre og agenter gjør alt de kan for å finne talentene i stadig yngre alder.
Det har ført til økt frafall, sterk økning i klubbytter på ungdomsnivå, sterk økning i skader og psykiske problemer.
Og en av grunnene til at det blir sånn er at kampene er TV-sendt, skriver Brenning.
Det gir kampene prestisje, det blir ansett som et utstillingsvindu for talenter, men det øker også presset og belastningen for unge spillere. Og selv om alt kanskje foregår i beste mening, virker det mot sin hensikt, ifølge Brenning.
For å lage omelett må man knuse egg
Kapitlet De knäckta äggen gjør sterkt inntrykk.
Det handler om de psykiske problemene talentsatsingen påfører unge spillere, som i utgangspunktet elsker idretten sin, men som ikke orker mer på grunn av alt presset, fordi leken er borte, og fordi de føler seg mislykket når de ikke får de resultatene som omgivelsene forventer av dem, spesielt foreldrenes forventninger.
Det er hjerteskjærende å lese om en av foreldrene som forteller om sin dårlige samvittighet overfor sin sønn og måten han levde ut sine drømmer i ham på ishockeybanen, og om problemene de har med å snakke med hverandre i dag.
Dette kapitlet får en til å tenke TV2s sterke artikkelserie om selvmord blant idrettsungdom i Norge. Historiene er påfallende like og utfallet er noen ganger fatalt.
Look to Norway
Et gjennomgående tema i boka er at leken blir borte for tidlig, modenhet blir forvekslet med talent og snakk om landslag og internasjonal matching kommer for tidlig.
Det er selvsagt greit hvis målet er å vinne juniormesterskap, men holder ikke nødvendigvis hvis målet er å hevde seg på seniornivå.
I denne sammenheng er det fristende å skjele til NFFs organisering av Landslagsskolen og forbundets mål om å hevde seg i juniormesterskap helt ned i 15-årsalderen.
Fanger NFF opp de beste talentene, brenner de ut unge spillere, fører det til at unge spillere bytter klubb for tidlig, blir presset for stort, blir de mett for fort? Dette er problemstillinger som bør tas på alvor.
Når du ser prestasjonene til det norske herrelandslaget de siste årene, er det mye som ligner på «svenskesyken» i fotballen.
Så vinner vi igjen er en bok om Sverige og svensk idrett og spørsmålet er om diagnosen i boken er relevant for Norge.
Ja, er svaret, på to måter:
For det første mener Brenning at Sverige bør se til Norge i dag. Norge er best i mange idretter, der Sverige var totalt overlegne for bare noen få år siden. En av årsakene er de norske barneidrettsbestemmelsene, mener Brenning.
Det bevarer leken lenger, tillater allsidighet (kan drive med flere idretter lenger) og gjør at du på sikt kan skille mellom modenhet og talent. Det er også viktige helseaspekter ved denne modellen, fremhever Brenning.
Han mener også at det var bra at det ikke ble noe av den mye omtalte MyGame-avtalen i norsk idrett, der barn- og ungdom skulle filmes i konkurranse, fordi det ville økt presset og prestisjen i disse kampene og bidratt til å ødelegge leken og uskylden. TV-pucken er her en viktig referanse.
Mantraet til Brenning i hele boken er «flest mulig, lengst mulig», akkurat det samme som er idealet til den nåværende norske idrettsmodellen.
Men boken er også relevant for norske forhold på en annen måte: Brenning mener at han ser at Norge er i ferd med å kopiere Sverige (som har kopiert USA): Framveksten av akademier, en klassedelt idrett og en trener- og foreldrestyrt idrett.
Problemet er ikke i seg selv framveksten av akademier, ifølge Brenning, men at det blir det eneste alternativet. Hvis det skjer blir det «svenske tilstander» i Norge, frykter han.
Det er få ting å kritisere boka for, men en av tingene jeg savner oppi alle miserene er svenske eksempler der det faktisk går bra. Er det ingen svenske forbund som gjøre noe riktig? Noen må ha gått en annen vei i Sverige enn ishockey, fotball og tennis?
Solid svensk journalistikk
Med denne boken føyer Patrik Brenning seg inn i en lang og solid rekke med svenske journalister som skriver seriøse, gode og viktige bøker om feltet de dekker i sitt daglige arbeide.
- Olof Lundh (Fotbollskanalen/TV4) har gitt ut mange bøker om svensk fotball og tok i bokform i 2022 et sterkt oppgjør med journalistikken i forbindelse med fotball-VM i Qatar i Templet i öknen: Så köpte Qatar världens största sport.
- I fjor kom Noa Bachner (Expressen) med boken Den sista utposten: en berättelse om svensk fotboll som handler om eierstrukturer i svensk fotball og truslene utenfra.
- Jens Littorin (Dagens Nyheter) har skrevet skremmende bøker om kampfiksing. For å nevne noen.
Patrik Brenning føyer seg inn i rekken av sine kolleger og har levert et solid journalistisk bidrag i bokform.
På dette området skulle jeg ønske «svenske tilstander» i norsk sportsjournalistikk.
Bøker om idrettspolitiske temaer som gir innsikt og som kan bidra til å skape forandring, og ikke bare lettbent underholdning, som er regelen i Norge.
