Kampen om oppmerksomheten
Hvorvidt klimaaktivismen når målene sine varierer nok. De siste årene har man sett flere demonstrasjoner tilsvarende den i Vasaloppet. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at disse vekker sinne og i enkelte tilfeller avsky, slik Selliaas beskriver i sin kommentar på Idrettspolitikk.no.
I ytterste konsekvens kan de representere en fare for utøverne om aksjonen er lite gjennomtenk. Dette kan svekke troverdigheten til aksjonen.
Klimasaken er ikke tjent med flere motstandere, men den trenger oppmerksomhet. Å stille seg i løypene på Vasaloppet kan nettopp gi masse publisitet rundt spørsmålet.
Aktivisme fungerer som en demokratisk ventil hvor man ønsker å gripe tak i debatten, sette dagsordenen og reise diskusjoner om hvordan idretten skal forholde seg til klimaendringene.
At tempoet på utslippskutt burde gå raskere er ikke kontroversielt. Derfor er aktivismen, selv i lys av sin negative slagside, for noen en naturlig respons på manglende engasjement i idretten og uløste dilemmaer.
Langrennssportens symboltunge ansvar
Svenske Aftonbladet snakket med tidligere langrennsstjerne Thomas Wassberg om aktivistene under Vasalopet. Han «(…) fattar inte vad de håller på med egentligen. För skidåkningen har väl ingenting med klimatet att göra.»
I den grad aktivismen har en legitimitet finnes den her. Realiteten er at langrenn har alt med klimaet å gjøre. Klimaendringer representerer en fundamental og eksistensiell trussel mot sporten.
Jeg tror ikke langrennssporten har møtt sine siste klimaaksjoner. Koblingen til selskaper med beina trygt plantet i fossilindustrien er for paradoksal. Vasaloppet hadde både Preem og Volvo Cars som sponsorer.
Lignende paradokser har vi sett i Norge. Som Gudmund Skjeldal har poengtert i debatten om skiforbundet og Equinor: «Skiforbundet lever av snø, ikkje av olje. Skiforbundet treng først og fremst kuldegrader for å sikra framtida for idretten sin, ikkje millionar for å reisa dit breane enno ikkje har smelta.»
Kinas utslipp er ingen unnskyldning
Argumentet om de store utslippene i Kina må pensjoneres én gang for alle. Det kommer i ulike varianter, men undertonen er alltid den samme; det hjelper ikke hva vi gjør så lenge kineserne durer på.
Ja, det er gigantiske utslipp i Kina og de må selvsagt gjøre en stor jobb med å redusere sine klimagassutslipp.
Idretten er til tross for klimamessige skyggesider ikke den store stygge ulven. Men andres feil og mangler legitimerer ikke egen utilstrekkelighet.
Klimaaktivisme i langrennssporet utfordrer idretten, utøverne og publikum på nettopp dette spørsmålet.
Kortere og snøfattige vintre, særlig i lavlandet, tar langrennsmulighetene bort fra kommende generasjoner.
Idretten risikerer å i enda større grad enn i dag bli delt mellom de som har råd til hytter på fjellet og reiser til snøsikre områder, og de som ikke har.
Derfor må langrennssporten tåle å være arena for aktivisme, politikk og demokratisk engasjement.
Aksjoner som dette tvinger utøvere til å reflektere over eget ansvar og holdninger. Ikke bare som utøvere, men som rollemodeller for en idrett som vil bli mindre tilgjengelig i fremtiden.
Les mer: «Langrennssportens symboltunge ansvar»
Jone Hjorteland
