I forbindelse med Nasjonal idrettspolitisk arenas (NIPA) idrettspresidentdebatt i slutten av april fikk fire sentrale toppledere i norsk idrett spørsmål om hva slags egenskaper en toppleder i idretten bør være i besittelse av. Ingen besto testen.
Ingen av idrettslederne besto testen
Ingen av de fire som sto på podiet nevnte at de er ledere i en verdibasert organisasjon. Ikke en gang Kåre Geir Lio, sittende håndballpresident, som har lang erfaring innen lederutvikling, organisasjonsutvikling og rekruttering.
Lio hevdet snarere at det ikke kreves noe annet av en leder i norsk idrett, enn det som kreves av en leder i andre typer virksomheter eller organisasjoner.
Basert på et større etnografisk doktorgradsarbeid om kjønnsubalansen i toppledersjiktet i norsk idrett og intervjuer med toppledere om hva de gjør i sitt verv eller i sin jobb som toppledere, vil jeg hevde at Lio og de andre debattantene bommet grovt.
Å lede i en verdibasert organisasjon krever helt spesifikke egenskaper. Enkelte ledere i norsk idrett kan virke å være lite oppmerksomme på dette.
En slik uoppmerksomhet er også en barriere for å bli det idrettsorganisasjonen har satt seg som mål å bli, en idrettsorganisasjon i verdensklasse, med mer mangfold og likestilling.
Maskulinitet som styringslogikk – ledelse på utdaterte premisser
Idrett og idrettsorganisasjoner er skapt, utviklet og ledet av menn. Mer spesifikt er det den «uavhengige middelklassemannen», han som langt på vei var fristilt fra praktiske gjøremål knyttet til hjem og familie, som har lagt premissene for hvordan idrett organiseres og hvordan arbeidet i idrettsorganisasjonen struktureres.
Med dette som utgangspunkt bør vi ikke bli overrasket over at et kjønnsideologisk innhold også preger idrettsorganisasjonen i dag.
Det får meg til å tenke på det Andreas Hompland skrev i 2007: «Dei maskuline ideala dominerer mange idrettar, og i organisasjonane er det mannlige speleregler som gjeld».
I mitt avhandlingsarbeid har jeg synliggjort hvordan en maskulin styringslogikk har materialisert seg og hvordan denne kommer til uttrykk i den idrettsorganisatoriske hverdagen.
Må være tilgjengelig 24-7
En maskulin styringslogikk materialiserer seg i det faktum at toppledere i idretten må være tilgjengelig 24-7.
En kvinne (eller mann) som ikke har slik tid tilgjengelig vil ha få muligheter til å tre inn i en topplederposisjon i idretten.
Arbeider du som sykepleier er det lite sannsynlig at du kan ta deg noen timer fri midt på dagen, for å være med på et digitalt ledermøte i regi av Norges idrettsforbund.
Et annet eksempel er at arbeidet som gjøres i det daglige langt på vei preges av å være ustrukturert, kriseorientert og kronisk hektisk.
Få om noen av topplederne jeg intervjuet kunne planlegge en arbeidsdag fra A til Å. For mange av topplederne jeg snakket med virket «ferie» å være et fremmedord, telefonen var alltid på, i tilfelle noe skulle oppstå.
Også hektisk møte- og reisevirksomhet i inn- og utland var et gjennomgangstema.
Lokale utøvere og klubber skal sees og høres, organisasjonsleddene i idretten skal møtes (ofte) og årsmøter og konferanser i regi av nordiske- europeiske og internasjonale forbund skal frekventeres.
Det hele kan høres ganske tilforlatelig ut. Er det ikke slik alle toppledere har det? Langt på vei er svaret på dette, joda.
Idrettsledelse som ekstremsport
Det som likevel gjør det å være toppleder i idretten enda mer ekstremt, er at de som er rekruttert inn i politisk valgte topplederposisjoner er ubetalt.
Dette medfører at toppledere i idretten helst bør være «velsignet» med en «en snill kone» hjemme, som støtter opp om den enkelte toppleders lidenskap og engasjement for idrett.
Også Lise Klaveness har behov for det, med sine nærmere 200 reisedøgn i året. Likevel er dette fortsatt mer av et gode for menn, enn for kvinner.
For de som ikke har et betalt presidentverv, slik Klaveness har, er en fleksibel arbeidslivstilknytning en forutsetning. Noe som fortsatt er mer av et gode for menn, enn for kvinner.
I tillegg bør lommeboken ikke se for skranten ut. Noe som også er mer av et gode for menn, enn for kvinner.
Norsk idrett har med andre ord gjort seg helt avhengig av, men bidrar også til å reprodusere et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Å skulle bli en idrettsorganisasjon i verdensklasse, preget av mer likestilling og mangfold, står langt på vei i motsetning til dette.
Den norske idrettsmodellen en barriere?
24-7 lederen må forstås i lys av hvordan idretten har valgt å organiseres seg.
Den norske idrettsmodellen, som har som mål å dekke idrett i alle former og fasonger – der også det opprinnelig NIF og NOK er samlet i én og samme paraply, tenkes sjelden på som en mulig barriere for et større mangfold og mer likestilling i toppledersjiktet i norsk idrett.
Kompleksiteten i oppgaver, som følger av en slik organisering, krever ikke kun at «topplederen» makter å balansere motstridende hensyn, men også at du som leder må være villig til å stå i en rekke maktkamper.
Det mest kjente eksempelet er den evigvarende konflikten mellom idrettskretser og
særforbund om makt på idrettstinget – den såkalte tingsammensetningen (som også skal debatteres på kommende Idrettsting).
I tillegg finnes verdikonflikter og interessemotsetninger mellom mindre-, mellomstore- og store særforbund og også i forholdet mellom de administrativt ansatte topplederne og de politisk valgte topplederne.
Organiseringen bygger med andre ord opp under og gir liv til gamle og nye maktkamper, maktkamper som vi i de seneste ukene har fått brettet ut i offentlige medier, der flere «idrettstopper» åpent har fortalt om ukultur og uheldige praksiser knyttet til valgkamper, behandling av interne konflikter, varslinger og illojalitet i styrerommet.
Alt dette – i en organisasjon som er verdibasert.
Har idrettsledere glemt hvilke verdier de er satt til å forvalte, eller er de bare en del av et spillets gang som er vanskelig å stå imot?
Maskulinitet er også en styringslogikk
Forventningene om at kvinner skal bringe med seg noe kvalitativt annerledes inn i lederposisjoner, gjerne flere og mer såkalte mykere verdier, er basert i en forestilling om at kvinner og menn er vesensforskjellige.
Det som derimot kom frem i intervjuene jeg gjennomførte, var at maskulinitet, forstått som mønstre av praksiser man gjerne forbinder med noe menn gjør, også var noe de kvinnelige topplederne gjorde og refererte til i sine beskrivelser av den idrettsorganisatoriske hverdagen.
Uten å være seg dette bevisst, hadde også disse topplederne lært seg å håndtere og tilpasse seg en rekke eksplisitte og implisitte forventninger og «ideologiske koder».
I avhandlingen konkluderer jeg derfor med at maskulinitet ikke kun kan forstås som en attributt ved individet (mannen), men som en styringslogikk, som ledere i idretten, uavhengig av kjønn, gjennom koordinert aktivitet bidrar til å opprettholde og reprodusere.
Verdiene bli en salderingspost
Avhandlingen avdekker at samfunnsetiske verdier som likhet og likeverd, tillit og tilknytning har blitt en salderingspost, til tross for at idrettsorganisasjonen har «idrettsglede for alle» som visjon, og også forskjønner seg med organisasjonsverdiene demokrati, lojalitet og likeverd. Verdier som kan synes å ha kommet i bakgrunnen.
Gitt av måten organisasjonen har valgt å organisere sitt arbeid på, kan det snarere synes som at en konkurransementalitet mellom mennesker og organisasjonsledd får råde.
Makter lederen å fremme idrettens verdier?
Lik representasjon/kjønnsbalanse bør være en selvfølge i en medlemsbasert demokratisk organisasjon. Resultatene fra min avhandling peker derimot på at det er et annet og mer overordnet tema som bør settes på dagsorden; lederskapsstandardene i idrettsorganisasjonen.
Et spørsmål som helt konkret bør stilles er om «topplederen» man velger å rekruttere har evne (kvalifikasjoner, kunnskap og kompetanse) og vilje (innstillinger og holdninger) til å realisere verdiene som skal målbære idrettsorganisasjonens arbeid, men også hvilken vilje og evne til endring som er iboende den enkelte leder.
Må bevege seg bort fra maskulin styringslogikk
Skal organisasjonen bli mer likestilt og mangfoldig må valgkomiteer og «spindoktorer» søke etter kandidater som er villige til å bevege seg bort fra en maskulin styringslogikk.
I essens handler dette om at de med makt og innflytelse må ta et aktivt oppgjør med en logikk som fremmer individualisme, separasjon og konkurranse, fremfor tilknytning, tillitt og samarbeid. Altså et aktivt oppgjør med det vi enkelt kan omtale som en tap-vinn-logikk.
For eksempel kan organisasjonen belønne ledere som viser at de er villige til å forbedre sine ferdigheter, bygge samhold og tillitt på tvers av organisasjonsledd.
På denne måten kan man redusere effekten av en maskulin styringslogikk og få stimulert frem verdier som lojalitet, respekt, omsorg og tilknytning.
Et slikt lederskap krever en spesiell type kompetanse og sensitivitet overfor andres konkrete behov.
Om det er dette Idrettstinget vil vektlegge når de nå skal velge seg en ny idrettspresident, gjenstår å se.
Til det kreves at delegatene på Tinget er oppmerksomme på at de er valgt til å lede en verdibasert organisasjon.
Hanne Elisabeth Sogn er cand. polit. (2001) fra Universitetet i Oslo og disputerte den 2. februar 2023 med doktorgradsavhandlingen Spillets gang! En institusjonell etnografisk undersøkelse om kjønn, makt og styring i idrettsorganisasjonen i Norge ved Norges idrettshøgskole. Målet med doktorgradsprosjektet var å fremskaffe kunnskap om hvorfor mannsdominansen i toppledersjiktet fortsatt er en utfordring for idrettsorganisasjonen i Norge.
