Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor gidder du dette? Mitt kjære Moss Fotballklubb (MFK) har tapt igjen.
Som supporter av klubben har ikke akkurat oppturene vært mange de siste årene og det er litt for lenge siden det virkelig svingte å være Moss-supporter. Allikevel holder jeg ut. Rart. Slitsomt.
Jeg har vært aktiv supporter siden 1998 og det begynte så smått på en merkelig måte med et TV-innslag i 1996. Jeg var 10 år gammel og noe vakkert skjedde i stua foran TV-en.
Det begynte med et innslag på NRK Sporten. «Hei, jeg heter Thomas Sandem, i dag skal jeg gjøre en knallkamp mot Stabæk.», var det en som sa på skjermen.
Det endte med et par grisetabber og utvisning etter 25 minutter. Jeg hadde fått min første store fotballopplevelse. 10 år gammel foran den gamle Philips TV-en. Og Thomas Sandem hadde jeg sett spille for Ski IL i 1. div. Hvor jeg er fra.
Det var noe som «klikket» i hjernen på en positiv måte. Frøet var sådd liksom. Det var da jeg begynte å lese tabeller på sportsidene i Aftenposten. Både om norsk og utenlandsk fotball.
Veien til i dag har vært lang. Hvor mange kilometer jeg har reist fra mitt hjem i Ski for å se Moss aner jeg ikke og det vil jeg heller ikke vite.
Og i flere år pendlet jeg fra London hvor jeg bodde og brukte absurde summer på å reise for å se kamper mot 2. lag til klubber vi møtte på den tiden Moss var på topp og mange andre rare klubber som jeg så vidt hadde lest om på Tekst-TV.
Hvorfor gidder jeg dette? Aner ikke. Jeg har spurt meg selv mange ganger og sagt at dette blir siste sesongen, jeg er drittlei! Skal bare fullføre sesongen.
Men når vinteren kommer kjenner jeg på savnet, selv om den ene backen som har irritert deg skriver under på ny kontrakt og du har gitt opp treneren.
Du MÅ jo se hvordan dette blir liksom!
Det ene tar det andre. Du får venner, du bidrar til supporterklubben og etter hvert i fotballklubben. Plutselig blir du shanghaiet til å ta matchbilder. Null erfaring med å ta sportsfoto, men du tar allikevel på deg fotovesten og prøver deg. Og det funker på et vis.
Lærekurven er bratt og plutselig ender du opp i en Podcast og intervjuer Thomas Myhre! Hadde du sagt det til meg for noen år siden hadde jeg ledd. Så hvorfor engasjerer jeg meg i en klubb byen har glemt og som befinner seg i den seige massen av klubber på nivå 3 uten den store sjarmen?
Det er et vanskelig spørsmål, samtidig som det er veldig enkelt. Her skal du få høre en av grunnene.
Denne uka fikk vi besøk av FFK i cupen. Et lag som raidet oss massivt forrige sesong både av spillere og billetter da de kom til oss på Melløs i fjor. Da slo det meg at noe må gjøres!
Den største tankene kommer på toalettet sies det og ja,….det skjedde denne gangen, også. Jeg satt på ramma og skrev i chatgruppen til Kråkevingens styre at vi burde bare kjøpe alle billettene og ta kontroll over salget.
Og sånn ble det. Vi kuppet og kjøpte 600 billetter. Fikk mye dritt fra bortefans som ikke fikk billetter, men karma is a bitch som ungdommen sier.
Jeg kjente på ansvaret som valgt styremedlem av å gamble med medlemmenes penger på en vill ide. Men jeg hadde troa på at vi skulle samle byen på denne måten.
Vi lagde en jippo og fikk solgt billettene vi kjøpte pluss at vi fikk sørget for at en del som ikke hadde midler til å gå på kamp eller har vært på kamp på lenge kom seg på kamp.
Og når du får høre om en MFK-spiller fra 70-tallet som ikke har vært på Melløs på 40 år og som endelig kom seg på kamp denne kvelden takket være oss, da er det verdt det!
Jeg kan ikke skryte nok av Kråkevingens styre for gjennomføring av initiativet.
Denne uka har vært sprø. Det har vært mye arbeid, men plutselig foran Melløs kl. 18.10 med billettvest og hørte at kampen var i gang. Happy. Happy som faen!
Derfor engasjerer jeg meg for norsk fotball og MFK. Ikke har vi mye penger. Ikke gjør vi en rik klubbeier rikere. Men vi hjelper kanskje en ung gutt til å få sin sjanse i fotballen og gir han forhåpentligvis en opplevelse for livet.
Vi har heller ikke store partnere som sponser matchballen i en radiobil enhver guttunge hadde misunnet. Men vi har hverandre. Og gleden av å ha en klubb. Vi gjør kanskje ikke alt perfekt eller gjennomproft, men steike så glad jeg er for at jeg er en del av en klubb som ikke er for stor.
Og når vi slår vår rival oppå dette, da er det absolutt verdt alle sorgene! Verdt år med slit og ensomme turer. Jeg har ventet siden 2003 på denne seieren på Melløs. Jeg blir så glad. Og det hører jeg alle som står sammen med meg synes også, mange som har ventet like lenge som meg på dette. Vi ser hvor gøy det kan være på kamp.
Kanskje blir det lenge til neste gang vi får en sånn opptur, men jeg har planer om å være der da, også.
Det er så deilig, ufattelig deilig! Støtt norsk fotball du også.
