Berit Kjøll skapte overskrifter da hun ble valgt på Idrettstinget i 2019, blant annet etter å ha brukt et PR-byrå i kampen for å slå favoritten Sven Mollekleiv. På den måten brukte hun virkemidler som vi vanligvis ser i utenlandske idrettsforbund og som vi ikke liker å sammenligne oss med.
PR-byråer er i ferd med å ødelegge det som er av åpenhet og demokrati i internasjonal idrett. Vi får håpe at dette er et engangstilfelle og at idrettspresidenten i sitt virke det neste året tenker mindre på PR og mer på politikk.
De som kjempet for Berit Kjøll mente hun var et frisk pust inn i idrettsbevegelsen, blant fordi hennes forgjenger Tom Tvedt hadde rotet det til med daværende kulturminister Linda H. Helleland og også gjort mange dårlige opptredener i media om OL og åpenhet i idretten.
Dette til tross for at Tom Tvedt var en durkdreven idrettspolitiker med god kunnskap om idrettens organisasjonsapparat.
Spørsmålet er om det har blitt noe bedre. Det vi ser i forbindelse med koronapandemien er en uklar og lite tilstedeværende president som ligger tettere på kulturminister Abid Raja enn på de hverdagsproblemene som idretten står midt oppi. Hvor ble det av det friske pustet?
Denne uka ble det klart at breddefotballen for voksne er avlyst og hovedårsaken er at norske myndigheter ikke tillater de over 20 år å drive kontakttrening. Dette er en beslutning som kom langt på overtid. Vedtaket omfatter ca. 50.000 personer, men når fotballedere sier at det var en lettelse at seriespillet ble avblåst, så er ikke det fordi de ikke vil at de skulle spille, men fordi ventetiden har tært på kreftene.
Fotballforbundet har gjort et stort arbeid for å få i gang fotballen igjen etter koronastoppen i mars i år og har fortløpende utarbeidet veiledere, retningslinjer og koronavettkurs for hele fotball-Norge. I denne prosessen har idrettspresidenten virket fraværende og på etterskudd. NIF kom på banen med koronavettkurs etter at fotballen fikk i gang sitt kurs (og da med reklame for Norsk Tipping på kursbeviset), for å nevne ett eksempel.
Men det det har ikke manglet på utspill, utspill det er vanskelig å bli klok på.
I en pressemelding 16. september sier Berit Kjøll at hun er bekymret for hva koronasituasjonen vil føre til for norsk idrett:
– Flere som har sendt ut treningsavgift, opplever at den ikke blir betalt. Terskelen for å purre kan være høy, fordi man frykter frafall. Tapene er for mange klubber og lag betydelige, og kan fort medføre økte kostnader for klubben. Det kan gå utover utsatte grupper som allerede har svekket betalingsevne, og kan bidra til å øke de økonomiske barrierene for deltakelse i barne- og ungdomsidretten. Det må vi for enhver pris unngå, sier hun.
Svaret på dette er ifølge idrettspresidenten å starte «nasjonal utrulling av fritidskortet og full rettighetsfestet momskompensasjon».
Med respekt å melde har ikke dette noen ting med koronasituasjonen å gjøre. Dette er politikk som NIF har kjempet for i lang tid og er myntet på en normalsituasjon. Tvert imot kan disse tiltakene bidra til å forsterke de forskjellene som har oppstått i den krisesituasjonen vi er i nå.
Lag og foreninger som har gått i oppløsning og barn- og unge som har blitt borte fra idretten på grunn av koronasituasjonen nås ikke med fritidskort eller momskompensasjon. Det gavner bare dem som allerede har hatt ressurser til å holde det gående.
Disse uttalelsene blir ytterligere mer merkelig med det hun sa dagen før på et seminar på Idrettshøgskolen. Der sa Kjøll at hun opplever at idretten allerede nå har kommet styrket ut av krisen, først og fremst fordi idretten har vært samlet, proaktiv og tatt et tydelig samfunnsansvar i den nasjonale dugnaden for å redusere smitterisiko i det norske samfunnet.
Det er noe som ikke henger sammen med disse uttalelsene. Og er det en riktig beskrivelse av idretten? Jeg tror mange lag og foreninger føler at de står aleine i den situasjonen vi nå er oppi. At NIF sentralt mener dette har vært en god kriseøvelse og at dette har ført til jevnlig og god dialog med Kulturdepartementet er en annen sak.
Jeg er enig med Kjøll at idretten har tatt et tydelig samfunnsansvar i koronasituasjonen. Men hvorfor har hun ikke ytnyttet dette bedre?
Hvis Berit Kjøll hadde vært tydeligere på at idretten faktisk er best i klassen og kjempet for at tiltakene idretten har gjort og fremhevet ansvaret idretten har tatt hadde hun blitt oppfattet som en talsmann for idretten og ikke som en etterdilter etter Abid Raja og støttespiller til mange av hans flåsete uttalelser og PR-fremstøt.
Idretten har ikke bare TATT samfunnsansvar i denne og andre situasjoner, men har opp gjennom historien VÆRT samfunnsansvar. Først var det for å styrke nasjonens forsvarsevne, så var det folkehelse blant de fattige og så har det blitt er virkemiddel i utjevningspolitikken.
Hva om Idrettspresidenten hadde protestert mot gjenåpning av grensene, kafeer og restauranter og sagt at man burde åpne opp idretten fordi de har det beste smittevernet og også det beste opplæringssystemet for å unngå koronasmitte, og at den lærdommen alle i idretten får gjennom dette arbeidet vil gjøre det enklere og sikrere å åpne opp resten av samfunnet?
Det hadde vært å vise samfunnsansvar!
Istedenfor presterte Kjøll i august å forsvare regjeringen da de bestemte seg for ikke å åpne opp idretten mer, ved å si at etter et møte med kulturminister Abid Raja at «vi ser også at det er de mellom 20 og 30 år som er ute på nettene og ikke respekterer dette. Det er voksenidretten».
På den måten tråkket hun ikke bare på de 20-30-åringene som jobber på AKS, i skoleverket, sykehusansatte og ansatte i kollektivtrafikken og mange andre som forebygger koronasmitte hver dag på arbeidsplassen sin og som har lyst til å koble av litt med fotball eller annen idrett på kveldstid. Hun tråkket også på idretten hun representerer.
I sommer og høst har vi sett Berit Kjøll latt seg imponere av Rajas klatring på Svolværgeita, hatt putekrig i en multisporthall med kulturministeren og har snakket med Innovasjon Norge om hvordan næringslivet kan bruke idretten til å bli eksportvinnere (midt i koronaperioden!).
Dette gir sikkert fine bilder og mye goodwill utenfor idretten og blant viktige folk i kulturdepartementet. Men gir det goodwill og optimisme i idretten som hun representerer? Jeg tviler. All PR er ikke god PR, selv ikke i idretten. Og særlig ikke i den situasjonen vi er i nå.
