Bølgen av streikende idrettsutøvere mot rasistisk politivold har økt i styrke. Torsdag kveld i forrige uke entret baseballagene New York Mets og Miami Marlins banen og holdt 42 sekunder stillhet (til ære for Jackie Robinson [den første svarte spilleren i MBL og med nummer 42 på drakta, red.anm]) og la deretter ned en drakt der det sto «Black Lives Matter» på hjemmebasen (Home Plate) før de gikk av banen.
Flere NFL-lag har også avlyst treninger og NFL-laget Baltimore Ravens kom etter et firetimers møte med en sterk uttalelse om sosial rettferdighet i USA.
NBA-dommere har arrangert en egen protestmarsj i Orlando Bubble [stedet der NBA-sluttspillet nå foregår, red.anm.] der alle bar t-skjorter med skriften «Everyone Against Racism».
Selv NHL, etter å ha ignorert det som skjer i USA en stund, til mange spilleres misnøye, har også avlyst flere kamper i solidaritet med det som skjer i resten av idrettene i USA.
Profesjonelle utøvere viser nå viljen til å kjempe og de ønsker nå å bli hørt. Afroamerikanske utøvere sier at de ikke lenger orker å bli dullet med som utøvere og samtidig risikerer å bli drept av politiet med en gang de tar av seg drakta.
Det er et historisk øyeblikk vi er vitne til og vi har aldri sett maken. Samtidig vet vi ikke hvordan dette vil ende eller hvor lenge dette varer.
Spørsmålet er hva vi oppnår med disse protestene utover å skape oppmerksomhet rundt skytingen av Jacob Blake.
Akkurat nå dreier debatten i dette landet seg om rasistisk motivert politivold og ikke om den eksplosive «lov og orden»-retorikken i det republikanske partiet og som bidrar til å øke volden på et tidspunkt der det allerede ser mørkt ut.
Uansett utfall vil vi ha oppnådd noe. Men utøverne ønsker større forandringer. Det samme gjør supporterne. Alle som føler seg kvelt av fraværet av politisk oksygen i dette landet ønsker forandringer.
NBA-spillerne ønsker at eierne av klubbene skal ta mer risiko – to put some «skin in the game». De ønsker at milliardærene som eier klubbene – som ikke bare har mye penger, men også har tette bånd til den politiske eliten i byene de spiller kampene sine og som har vært med på å finansiere stadionene – skal presse sine politikervenner til ny lovgivning og til å bruke sin politiske innflytelse til å få til en reell endring.
Som NBA-eksperten Shams Charania i The Athletic skrev på Twitter etter et møte mellom utøvere og eiere: «Spillerne utfordret eierne til å være proaktive, ikke reaktive, til å bidra til økt sosial rettferdighet, bidra til handling, ikke bare til økonomiske forpliktelser»
Jeg er stor tilhenger av at milliardærene skal forplikte seg. Men det er også en annen vei denne bevegelsen kan ta. Det disse spillerne gjør har stor betydning for afroamerikaneres liv.
De bruker sin makt ikke bare til å protestere mot skytingen av Blake og mot hvit-makt-terrorismen i Kenosha, men de gjør oss også oppmerksomme på at det er stillstand, at det skjer ingenting.
Etter en sommer med protestmarsjer, opprør og okkupasjon, så forblir lovgivningen den samme og politiet oppfører seg som før.
Ved å utøve sin makt som arbeidstakere er utøverne en inspirasjon til den sovende delen av dem som kan bidra i kampen mot rasisme og Trumpisme: Arbeiderbevegelsen.
Når NBA kan stoppe opp i protest mot rasisme, hvorfor kan ikke andre bransjer gjøre det samme? Hvorfor kan ikke byer gjøre det samme? Hvorfor ikke hele sektorer av amerikansk økonomi?
Streikevåpenet trenger ikke bare brukes til å kjempe for økt lønn og andre økonomiske fordeler. Vi har en lang historie i dette landet med å kjempe for menneskerettigheter. Dette er en historie som utøverne kan gi et løft og gjenskape.
Det kan hende det høres håpløst ut, men jeg har den siste tiden fått telefoner fra en håndfull fagforeningsledere som forteller meg at de og mange av deres medlemmer har blitt inspirert av det som skjer i amerikansk idrett akkurat nå. De sier at det føles som om de har fått et elektrisk støt og at streikevåpenet har fått ny mening og kraft.
Dette handler ikke bare om solidaritet. Det handler også om resultater. Hvis utøverne virkelig mener alvor med sine protester, så er dette deres sjanse: De kan streike mot rasistisk politivold, de kan streike mot Trumpisme, streike for afroamerikaneres liv. Ingenting har virket før, så hvorfor ikke prøve?
Ved å nekte å gå på arbeid vil utøverne i NBA umiddelbart få eierne til forhandlingsbordet og de bidrar samtidig til en bredere nasjonal debatt.
Hvis dette budskapet sprer seg i resten av landet – og hvis fagforeningsledere tar mot til seg og følger opp – kan det hende vi får se forandring og at vi ikke bare må holde pusten i spenning, helt til vi får se en ny hashtag på sosiale medier.
Artikkelen er først publisert i The Nation, 27. august 2020 med tittelen: Professional Athletes Are Showing America Just How Powerful Labor Really Is By striking.
Dave Zirin har skrevet en lang rekke bøker om forholdet mellom sport og politikk, blant annet Brazil’s Dance with the Devil. The World Cup, The Olympics, and the Fight for Democracy (2016) og Welcome to the Terrordome (2007).
