Det er snart tre måneder siden jeg gjorde mitt første forsøk på å beskrive de mange og sammensatte problemene («de fem paradoksene») som medfører at VAR-bruken i den internasjonale toppfotballen er dømt til å mislykkes.
I mitt opprinnelige VAR-innlegg på Idrettspolitikk.no, som tok for seg mange forskjellige aspekter, var jeg er jeg ikke engang inne på tidsaspektet eller handssirkuset som er de mest irriterende VAR-implikasjonene, etter min mening.
Da tenker jeg på tid som går til spille til å fatte avgjørelser som uansett er kontroversielle, og at for eksempel det å vippe ballen opp i motstanderens arm inne i motstanderlagets straffefelt er blitt en lønnsom spisskompetanse.
Responsen
Responsen på innlegget mitt var ensidig positiv med ett unntak: Tidligere toppdommer Svein-Erik Edvartsen ga meg et spisst motsvar i et eget blogginnlegg.
Selv om jeg er uenig med Edvartsen i det meste når det gjelder VAR – og jeg tror vi er enige om å være uenige – er det likefult interessant å få innsikt i bruken av videoverktøyet fra et dommerperspektiv og fra en aktør med lang fartstid i bransjen.
Det synes å være en fellesnevner for dommerstanden at de diskuterer VAR utelukkende med utgangspunkt i gjeldende regler og instrukser, men det er jo ikke her at VARs største utfordringer ligger.
VARs største utfordring
Mitt poeng har nettopp vært ikke å diskutere enkeltsituasjoner eller å begi meg ut på drøftinger av hva som er rett eller galt ut fra gjeldende regelverk.
Med toppkvalifiserte dommere som i tillegg får hjelp av VAR-bussen om nødvendig, er det sjelden grunn til å betvile avgjørelsene.
I stedet har jeg forsøkt å påpeke at regelverket i seg selv (i kombinasjon med VAR) og VAR-inntoget i toppfotballen mer generelt, har en rekke underliggende og antagelig utilsiktede sideeffekter som ikke nødvendigvis er til fotballens fordel.
Jeg har fulgt VAR med argusøyne helt fra den spede start og til i dag. Hele tiden har jeg hatt en forventning om at VARs paradoksale logikk (se min tidligere tekst) skulle manifestere seg i tiltakende grad og derigjennom fremstå åpenbar for stadig flere.
Med all mulig beskjedenhet å melde vil jeg hevde at tiden har vist at jeg langt på vei hadde rett i min VAR-skepsis generelt og i VAR-paradoksene jeg lanserte spesielt.
VARs paradoksale logikk har virkeliggjort seg hver eneste uke og misnøyen blant fotballentusiaster flest virker akkumulerende både i intensitet og omfang, noe VGs Trond Johannessen har bemerket.
Uenighet i VG
Men det er uenighet om VAR også i VG. «Feil har lite sjarm og det er ikke usjarmerende å maksimere sannsynligheten for at viktige avgjørelser blir korrekte», påpeker VGs VAR-patriot Leif Welhaven.
Vanligvis er jeg enig i mye av det Welhaven skriver, men jeg følger han ikke når det gjelder VAR.
Jeg mener han tar feil når han påstår (det er i hvert fall slik jeg leser han) at VAR langt på vei representerer et veiskille for fotballen hvor man enten kan gjøre sporten mer rettferdig eller dyrke dommerstandens (feilbare) menneskelighet:
«Om valget står mellom å gjøre fotballen mer rettferdig, eller å dyrke en påstått sjarm rundt dommerstandens menneskelighet, sier svaret seg selv», skriver han.
Ja, det sier seg selv, men vi er uenig om svaret. Dessuten står ikke fotballens valg mellom disse to alternativene.
Welhaven bommer i den forstand at hans argumentasjon fremstår som trangsynt ved å legge vekt på bare noen få aspekter av VAR-tematikken, mens han tilsynelatende ser helt bort fra andre forhold.
Kontroversielle VAR-avgjørelser hver uke
VAR-debatten burde ikke avgrenses slik fordi den i utgangspunktet rommer mye mer.
Forsøket på å bøte på dommerstandens feilbarlige natur, som VAR skal korrigere, har nemlig konsekvenser som etter min mening til sammen gjør fotballen mer usjarmerende enn den var før VAR.
I april skrev Welhaven en kronikk med det utgangspunkt at «VAR-motstanden må på museum fordi det begynner å bli vanskelig å argumentere mot et system som alt i alt gjør toppfotballen mer rettferdig». Det er jo snarere tvert om.
Welhaven kan umulig hevde det samme i dag?
Jeg kan nesten ikke se en utenlandsk TV-kamp uten voldsomme VAR-kontroverser. Knapt en kamp hvor VAR er involvert slipper unna et opphetet ordskifte.
VAR er blitt fotball-diskusjonenes sentrale omdreiningspunkt. Og dette er altså noe man kunne forutsi!
En varslet fiasko
Den komedien som nå utspiller seg i de største ligaene og turneringene er altså overhodet ikke overraskende, men snarere et fullt ut forventet scenario.
Fotballfolk flest har fått et ironisk forhold til det hele og frustrasjonen er på grensen til å gå over i resignasjon. Publikum fremmedgjøres og fotballen skader samtidig både sin posisjon og sitt rykte.
Igjen: Dette er farlig for sporten.
Guardian-skribent Barney Ronay sier at “VAR fails the football test in more ways than we could have imagined”.
Her er jeg også uenig.
VARs manglende suksess på en rekke områder er fullstendig forventet. VAR kan altså betraktes som en varslet fiasko. Det var nødt til å feile og stadig flere begynner nå å innse at fiaskoen er et faktum, til og med de som var rammet av blind optimisme i VARs tidlige fase.
Selv de mest ihuga VAR-optimistene er nødt til å strekke armene i været nå. VAR bryter med hvermannsens rettferdighetssans og hovedelementene i spillet vi har lært å elske. Et unisont fotballfolk har fått nok nå.
Mads Skauge
