Med to gutter. Våre sønner.
I forrige uke, da den varmestrålende skolelæreren informerte spente skolestartere om at mammaene og pappaene skulle ha møte i gymsalen mens barna skulle gjøre ekte skoleoppgaver i klasserommet, rakk eldstemann opp hånda (allerede her var teit-stolt-mor-barometeret sprengt) og fortalte med rolig stemme at «Jeg har ikke pappa. Ikke alle har det. Jeg har nemlig to mammaer». Da rakk en annen gutt opp hånda og fortalte samme historie.
Et privilegert, vanlig hverdagsliv. Konstant spagat mellom klype-meg-i-armen-eufori og gnagende dårlig samvittighet over hvor elendig mor jeg er når jobbkjøret tar overhånd, eller når jeg blir for opptatt av hvor mye barna betyr for meg og ikke motsatt.
Jeg har aldri opplevd direkte sjikane for å være lesbisk og har støttende og kloke familiemedlemmer og foreldre rundt meg (dog vil det være underslag å ikke nevne at selve ut-av-skapet-perioden innebar en aldri så liten klokskapsdipp, mor).
Jeg har stort sett stått noenlunde støtt i dette, i hvert fall aldri vært i nærheten av å bytte bort et eneste sekunds forelskelse, kjærlighet eller tilhørighet for noen norm.
Men jeg har følt på skam. Dernest skam over å føle skam.
Særlig kombinasjonen av å være lesbisk og å elske fotball og idrett har vært vanskelig å finne en stolt ramme for inni meg. Som om legningen – utenfra sett – på en eller måte forklarer og reduserer prestasjonene.
Men jeg, og alle vi som har spilt sammen i toppfotballen vet at denne idretten har potensiale for å romme mennesker i alle fasonger og farger, utenpå som inni, bare interessen for ball og lagspill er på plass.
Men, jeg tenker også at det kanskje var lettere for noen av oss å prioritere trening alene på grusbanen i halvmørket i stedet for grendadanser og diskotekkvelder på fritidsklubben.
Kanskje fant vi uansett ikke noen komfortabel rolle i den øvrige pubertetsgaloppen. For heterofile gutter var det uansett vinn-vinn. Fotballskills var ingen ulempe for guttene i spillet utenfor banen, for jentene i beste fall helt ok.
Heldigvis er dette i stor endring, det har det vært lenge. Fotball er Norges og verdens største idrett for jenter.
Nå er det ikke bare helt ok å være dritgod i fotball. Bildet av den sterke, målrettede jenten er normalisert, foreldre peker oftere på slike forbilder for sine små gutter mens de ennå er helt åpne til sinns. Det litt sære, kun beundringsverdige hvis man ble helt best, er blitt kult; et tegn på at barnet og ungdomsjenten står stødigere i møte med forvirrende ungdomsår.
Det å kunne leke, akselerere, forsere, konkurrere; til og med tape uten å gå i angstkjelleren; er forresten ikke til å kimse av senere i livet heller.
Men dette utgangspunktet for idretten, dette som jeg før synes var skamfullt å snakke om, i det hele tatt tenke på, er sett i ettertid den største og mest varige gevinsten jeg fikk etter 15 år i toppfotballen.
Å være en del av et totalt fordomsfritt miljø, der legning ikke engang var et tema i laget; Problemer med kjæresten ble utvekslet mellom lagvenninner uten at vi engang reflekterte over om idioten hjemme var kvinne eller mann, er en gave jeg ikke forsto omfanget av den gang.
Mennesker som samarbeidet profesjonelt i konkurranse uten andre inngangskriterier enn konkurransedyktighet og fotballferdigheter.
Ofte tenker jeg disse tingene uten å si dem. Uten å rette takk og tanker til dem som skapte dette. Alle menneskene, like mange menn som kvinner, som har gjort norsk kvinnefotball til en suksesshistorie på mange områder. Helt uavhengig av FIFA-ranking.
Ikke alle har funnet noen fordomsfri arena. Verken hjemme eller i idretten. Selv om menn fortsatt kan oppnå høyere lønninger i toppidretten enn kvinner, er vi ikke i nærheten av å kunne tilby samme fordomsfrie rammer for gutter som for jenter.
I dag reiser jeg regnbueflagget for dere gutter som ikke finner plass i idretten. Jeg, og mange med meg, er helt sikre på at plassen finnes og jeg håper inderlig at vi sammen kan gjøre den stor nok til at verken du eller andre synes det er noen big deal om du har gutte- eller jentekjæreste.
Happy Pride, alle sammen. Love is Love.
Innlegget var først publisert på Lise Klaveness’ Facebook-side.
Lise Klaveness, fotballpresident
