I følge de fleste norske kommentatorer tar han over fordi Alex Ferguson har bestemt det og for å skape god stemning i garderoben på Old Trafford. Holder det?
Lar seg rive med
Det er lett å la seg rive med når en nordmann tar over verdens rikeste klubb. Jeg må innrømme at i jubelbrusene fra norske politikere, norske United-supportere, nordmenn flest og norske kommentatorer, kan det være vanskelig å skille mellom umiddelbar glede over at en nordmann snart kommer til å bli en hakkekylling i britisk presse, om de har en ironisk distanse til det hele eller om alle perspektiver og prinsipper forsvinner når det er snakk om engelsk fotball.
Den samme VG-kommentatoren skriver nemlig i sin kommentar «Trygve Lie var den første generalsekretæren i FN, Gro Harlem Brundtland generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon og Jens Stoltenberg er NATOs generalsekretær, men har noen nordmann hatt en mer utsatt jobb enn den Ole Gunnar Solskjær nå har fått?».
Mer utsatt enn mannen som prøver å stoppe Vladimir Putin fra å erobre mer land i det tidligere Sovjetunionen?
Hvor går grensen for beundring?
Det her er ikke et forsøk på å ta VG eller ta fra noen gleden over at en nordmann har fått en meget prestisjefull jobb i England, men heller et forsøk på å illustrere hvor vanskelig sportsjournalistikken er blitt. De fleste kommentatorer i Norge hyller Solskjær i dag.
For det er ikke mange dagene siden at en annen kommentator i nettopp VG skrev – riktignok i forbindelse med en diskusjon om Therese Johaug – at: «Om ikke sportspressen klarer å legge bort nasjonalfølelsen når vi vurderer ulike saker, bidrar vi bare til å sementere det delvis fortjente stempelet som en servil heiagjeng.»
Hvordan skal vi vurdere hyllesten av Solskjær?
Lenge har det gått en debatt om hvor tilgjengelig Ole Gunnar Solskjær er for pressen, blant annet skal han ha boikottet fotballtidsskriftet Josimar fordi de har skrevet kritisk om Ole Gunnar Solskjærs agent Jim Solbakken. Kanskje er hyllest veien inn til Solskjærs øre?
Hva viser dokumentene?
VG har den siste måneden gjennom sine 70 millioner dokumenter i Football Leaks blant annet satt søkelys på Jim Solbakkens agentvirksomhet og kalt ham grådig.
Solbakken har garantert vært agenten til Solskjær i overgangen til Manchester United, på samme måte som han var det for en håndfull norske spillere som på uforståelig vis havnet i Cardiff da Solskjær var trener der. Da fikk Solskjær sparken fordi Cardiff rykket ned til Championship.
Jeg har ingen sterke meninger om Ole Gunnar Solskjær – bortsett fra at jeg fortsatt med gru husker da han satt inn fire mål mot Everton i en kamp i 99/00-sesongen.
Hvor god er han fotballfaglig?
Men i en diskusjon om hvorfor det er bra at Solskjær drar til Manchester – bortsett fra at han er norsk og er populær blant fansen – ønsker jeg å få vite hva han kan bidra med på det fotballfaglige området (hva slags system kommer han til å legge om til og hvor mye kommer han til å bruke unge akademispillere?), om hvorfor han nå ønsker å trene en klubb som har eiere som han i 2005 skjelte ut fordi de representerte en usunn utvikling i fotballen og om Babacar Sarr-saken kan få betydning for hans forhold til britisk presse? Og om han har myndighet nok til å legge seg oppi hvordan Paul Pogba bruker Instagram-kontoen sin? For å nevne noe.
Jeg spurte en fotballsupporter som kjenner Jens Stoltenberg godt, om Solskjær lever mer utsatt enn NATOs generalsekretær. Svaret var at Solskjær har større sjanse til å få sparken.
Jeg tror heller ikke at det blir krig om Manchester United blir en annenrangs klubb under Solskjær.
Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com
