Det sier mye om hvor mye Lambertseter svømmeklubb betyr for klubbens mest suksessfulle svømmer gjennom tidene. I Lambertseter svømmeklubb tok Sara Nordenstam bronse i Beijing-OL i 2008, hun har gull, sølv og fire fjerdeplasser i EM, 49 NM-gull og fem kongepokaler og hun har to sølv i junior-EM.
Sara har også mange norgesrekorder, nordiske rekorder og europarekorder på samvittigheten.
Berg- og dalbanesvømmeren
OL-bronsen
i Beijing i 2008 er uten tvil Sara Nordenstams største svømmebragd og den beste
prestasjonen noen Lambertsetersvømmer har gjort i bassenget. Mange vil også
regne bronsemedaljen i verdensidretten svømming som en av tidenes største
norske idrettsprestasjoner på damesiden.
Men
veien fram til de store svømmeprestasjonene har ikke gått i en rett linje for
den svenskfødte svømmeren. Hun sier selv at karrieren hennes har vært en
berg-og-dalbane, med sterk utvikling og gode prestasjoner som junior, sykdom og
dårlig selvtillit i flere perioder og store oppturer med gull, rekorder og
enormt gode prestasjoner sammen med lagkamerater i Lambertseter og på det
norske landslaget.
Stort svømmetalent
Sara
Nordenstam er født Lycksele i Sverige og kom til Norge med familien i 1993. Hun
ble trent av sin mamma Carin fram til hun kom til Norge og begynte å svømme for
Lambertseter svømmeklubb.
– Jeg
har alltid fått høre at jeg har hatt talent og god treningsdisiplin og jeg har
alltid hatt en storebror og storesøster å se opp til. I 1997 vant jeg og broren
min Årsklassemønstringen (ÅM) i Norge. Vi var faktisk første søskenpar som har
vunnet samme år i akkurat det stevnet. Jeg tok mitt første NM-gull i 1997.
Fem år uten personlige rekorder
I 2002
dro Sara Nordenstam til USA for å studere og selv om hun kom tilbake med to
bachelorgrader fra Southern Methodist University i Dallas i Texas var oppholdet
i USA en stor sportslig nedtur.
I 2004
tok Sara norsk statsborgerskap og ble på den måten aktuell for det norske
landslaget og hadde dermed muligheten til å bli norsk deltager i OL i Beijing i
2008, så fremt hun greide å kvalifisere seg. Da hun kom hjem i 2006 var hun
langt unna toppformen og toppnivået som krevdes for å komme seg til de
olympiske leker i Kina.
– I USA
ble jeg syk og i bassenget følte jeg at jeg svømte baklengs. Jeg stilte meg
spørsmålet flere ganger om jeg hadde kastet bort talentet mitt. Forklaringen på
at jeg svømte dårlig var at jeg hadde fått kyssesyken og TWAR og i tillegg
begynte jeg å trene for tidlig etter sykdommen. Det forlenget den dårlige
perioden. Med USA-oppholdet gikk totalt fem år uten å sette en eneste personlig
rekord og jeg var 10-15 sekunder bak mine personlige rekorder. Det krever
styrke og tålmodighet for å komme tilbake fra en slik periode.
Tilbake til trygge omgivelser og folk som har troen på henne
Etter
denne massive nedturen var det godt å komme tilbake til trygge omgivelser i
Lambertseter og til personer som hadde troen på henne og til et miljø som
oppmuntret henne til å satse videre. Målet var hele tiden OL i Beijing.
– Da jeg
kom tilbake i desember 2006 etter å ha tatt to bachelorgrader hadde jeg mistet
troen på meg selv. Men Lambertseter hadde troen på meg, særlig treneren min
Nils Uno Davidsen, og Cato Bratbakk og Per Arne Berens i styret, men også andre
i klubben.
– Da jeg
var på det sykeste spurte jeg Nils om jeg hadde det som trengtes for å komme
meg til OL i 2008. Han svarte at jeg hadde den mentale biten på plass, men at
han var usikker på den fysiske formen, men at det var verdt et forsøk å satse
på OL.
Praten
og støtteerklæringene fra de nærmeste støttespillerne i klubben gjorde at hun
takket nei til jobbtilbud i New York for å satse mot det store målet – OL i
Beijing i 2008. Det var nå eller aldri. Hun tok seg deltidsjobb i klubben og
kjøpte seg leilighet på Lambertseter, men selv om hun hadde deltidsjobb i
kontorene ved siden av bassenget var det tiden i vannet som tok mesteparten av
tiden.
Sara
hadde rask framgang og bare et halvt år etter at hun kom hjem til Norge satte
hun sommeren 2007 sin første personlige rekord på over fem år. Den kom på 400
medley.
Landslagssjefen får henne på rett spor
Ikke
lenge etter bredte det seg en usikkerhet om OL var mulig. Like før EM i mars i
2008 ble hun syk og hun var langt unna toppformen. En alvorsprat med
landslagstrener Petter Løvberg om hva som skulle til for å komme seg til OL var
det som måtte til for å komme på rett kjøl og for å få tilbake troen på seg
selv igjen. Sykdommen skulle ikke knekke hennes OL-ambisjoner.
– Petter
spurte meg om jeg virkelig ville til OL eller ikke. Han sa det er OK å si at
man ikke vil til OL, men at jeg måtte ta noen viktige grep hvis jeg bestemte
meg for å gå for OL. Og det gjorde jeg.
– Jeg
perfeksjonerte meg, endret kostholdet, sov mer, tok ekstra løpeturer og hadde
mer fokus på treningene. Jeg gjorde mange små grep og ble enda mer nøye med alt
jeg gjorde. Jeg byttet også spesialdistanse fra å være medleysvømmer til å
konsentrere meg om 200 bryst.
– Jeg
økte også innsatsen min. Tidligere hadde treningsintensiteten min ligget på
85%. 85% er for mange et høyt nivå og kan gi gode resultater, men jeg greide å
øke fra 85% til 100%. Denne økningen ga meg uttelling.
Sara
Nordenstam deltok i flere stevner i juli 2008, blant annet i Frognerbadet og på
to Mare Nostrum-stevner. På disse stevnene tok hun ti norske rekorder. Og i
Barcelona i 2008 kvalifiserte hun seg til OL på den nye spesialdistansen 200
bryst.
Historisk OL-bronse
I
Beijing-OL svømte Sara tre distanser – 200 medley, 400 medley og 200 bryst – og
på alle distansene tok hun norske rekorder.
– Jeg
svømte raskere og raskere i alle øvelser og jeg tenkte at det var viktig å ikke
falle under for presset. Og så greide jeg å kvalifisere meg til finalen på 200
bryst! Jeg hadde fjerde beste tid inn i 200 brystfinalen, men gull var ikke
realistisk trodde jeg. Jeg hadde troen på at jeg kunne få medalje, men det var
svært viktig for meg å ikke tenke på plassering og kun ha fokus på å svømme
fort!
– Det
var selvfølgelig en kjempebig deal å komme til finalen! Og bronsemedalje var
helt fantastisk! Da Alexander Dale Oen tok sølv på 100 meter bryst i Beijing
var han den første mannen som tok en svømmemedalje for Norge. Da jeg tok bronse
var jeg den første kvinnen som tok medalje! På den måten er jeg historisk.
Barndomsdrømmen
Sara
Nordenstam har hatt OL-drømmen helt siden hun var liten.
–
OL-drømmen har jeg hatt siden jeg var tretten år og jeg så svømmere som Misty
Hyman, Susan O’Neill og Janet Evans under OL i Atlanta i 1996. De var mine
store helter og forbilder. Jeg ville bli som dem.
– På det
tidspunktet spurte jeg mamma om jeg kunne
tatovere OL-ringene, men det fikk jeg ikke lov til, ikke før jeg kvalifiserte
meg til OL, i hvert fall. Da jeg kom hjem fra
Beijing med OL-bronse i bagasjen gjorde jeg det allikevel. Jeg tatoverte
OL-ringene diskret på høyre fot. Mamma trodde jeg hadde glemt tatoveringsønsket
og hun ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjort det. Jeg
fortalte henne at jeg nå var gammel nok til å bestemme selv.
Fra amatør til profesjonell
Da Sara
Nordenstam kom hjem fra Beijing så alt lyst ut og hun var sulten på mer
suksess. OL-bragden gjorde at sponsorer og Lambertseter svømmeklubb ga henne
mulighet til å svømme som profesjonell og hun var da en av kun fire svømmere i
Norge som hadde denne muligheten.
– Sammen
med sponsorer, landslaget og Olympiatoppen fikk jeg i Lambertseter alle
muligheter til å satse videre.
Denne
satsingen førte til flere sportslige høydepunkter.
– Under
EM i 2010 tok jeg sølv og jeg fikk vist at jeg var på samme nivå som i Beijing
og jeg fikk også bevist at OL-bragden ikke var et engangstilfelle. I 2012 sto
jeg øverst på pallen i EM og det var veldig stort å høre nasjonalsangen på et
så stort og viktig stevne!
London-OL 2012 en gedigen nedtur
Men så
kom en ny gedigen nedtur – OL i London i 2012. Sara mente hun var godt trent
før OL i London, men skuffet både seg selv og det norske folk med en 23. plass
på 200 bryst. Den personlige skuffelsen gjorde at hun vurderte å legge opp, men
hun valgte etter litt betenkningstid allikevel å fortsette.
Karrieren
hennes tok aldri av igjen, blant annet droppet hun langbane-VM i 2013 på grunn
av svak form. I etterkant har det vist at sykdom også under London-OL var
årsaken til svake resultater.
– Mest
sannsynlig led jeg av utmattelsessykdommen ME under lekene i London, noe som
blant annet førte til migrene. Dette er jeg nå kvitt, men det er ergerlig at
det ødela lekene for meg. Uansett har jeg nå lagt skuffelsen bak meg.
Viktige støttespillere
Ved
siden av trener Nils Uno Davidsen fremhever Sara samarbeidet med
landslagstrener Petter Løvberg (som også er medlem av Lambertseter svømmeklubb)
og mener dette samarbeidet har gjort at hun taklet alle opp og nedturene i
berg-og-dalbanetilværelsen sin og for at hun oppnådde de fantastiske resultatene
hun gjorde i bassenget.
– Petter
har vært veldig hard mot meg, men hvis du er trygg på at noen ønsker det beste
for deg, da har det lov å være hard. Han trykket på knapper som var ubehagelig,
men som jeg har takket ham i ettertid. Det kan hende det er forskjell på å
trene gutter og jenter, men for meg har det fungert at Petter har vært den
harde og Nils den forståelsesfulle.
Hun sier
også at samarbeidet med Lambertseter-trenerne Thomas Hjers og Joacim Lilleåsen
var veldig godt og bidro sterkt til hennes prestasjoner.
Bryter med svømmefamilien sin
Trøbbelet
under og etter OL i London førte til at Sara ønsket nye svømmeomgivelser i håp
om å nå høyden igjen og hun forlot Lambertseter svømmeklubb høsten 2013 for å
gjenforenes med Nils Uno Davidsen i Oslo idrettslag (OI).
– Det
var vanskelig å slutte i Lambertseter, jeg har jo vært der siden 1993. Det er
familien min, men barna må flytte ut. Jeg fikk signaler om at klubben var
usikker på om de kunne hjelpe meg med å nå toppen igjen. Det var bittert å få
en slik tilbakemelding, men jeg er ikke bitter lenger. Både klubben og jeg
kunne gjort ting annerledes, men nå er det historie.
–I OI
hjalp jeg barn med å svømme og det meste jeg lærte bort var ting jeg hadde lært
i Lambertseter svømmeklubb, på landslaget og på Olympiatoppen.
Ut av bassenget og inn i arbeidslivet
I
jubileumsåret til Lambertseter svømmeklubb la Sara Nordenstam de profesjonelle
svømmebrillene på bassengkanten for godt og startet på et yrkesliv som ikke
innebærer svømming i det hele tatt. Beslutningen om å slutte med svømming
akkurat i 2015 var et resultat av en lang beslutningsprosess, men som kom
bevisst og naturlig.
– Da jeg
sluttet i Lambertseter fikk jeg via klubben kontakt med Adecco og kjennskap til
deres karriereveiledningsprogram som de hadde sammen med Olympiatoppen. Det ga
meg praksisplass i Nordea og i dag har jeg fast jobb i Norrøna.
– I dag
er jeg også frisk og det var viktig for meg å ta beslutningen om å slutte med
svømming når jeg er frisk og ikke fordi jeg blir tvunget til det av skader
eller sykdom.
Sara er
i dag en ivrig mosjonist og kan tenke seg å engasjere seg i svømming også i
framtiden. Men hun er veldig glad for at hun har startet en karriere utenfor
svømmesporten.
– Det
enkleste for meg hadde vært å ta en jobb innen svømming med en gang min egen
karriere var over. Men for meg var det veldig viktig å ta en jobb utenfor
svømmingen for å vise andre og meg selv at jeg mestrer noe annet enn svømming.
Kanskje jeg senere velger en karriere innenfor svømming, men det må være et
valg jeg tar, det må ikke være den enkleste løsningen.
– Uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps!
For Sara
var OL-bronsen prikken over ien, men hun mener selv at det er viktig å se
helheten i svømmekarrieren hennes for å skjønne hva hun har fått til i
bassenget.
– Jeg
ville ikke vært foruten bunnen i berg-og-dalbanen, uten nedturene hadde jeg
aldri kommet til topps! Og for å komme til toppen er det viktig at vi jobber
sammen som lag.
Og da er vi tilbake til miksstafetten i 2010.
– Da jeg kom tilbake fra USA i 2006 ville ingen på Lambertseter svømme stafett. Det syns jeg var skikkelig dumt. Nils, Thomas og jeg var veldig opptatt av stafett. Svømming er en individuell lagsport, der laget er ekstremt viktig. Tilhørighet er også viktig, derfor er stafett viktig, og er du en god stafettutøver blir du også god som individuell svømmer. Det har de nå skjønt i Lambertseter og derfor slåss svømmerne i dag om å komme med på stafettlaget. Det er sånn det skal være!
Likte du
artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til
95754675.
Ta
kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.
Følg
Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/
