Ønsket om skryt. Nordmenn ønsker skryt, spesielt fra utlandet. Også Oslo2022. Den siste tiden har nyhetsbrevet Sport Intern (eller The Olympic News Digest and International Inside Sports Newsletter) dukket opp i flere sammenhenger og blitt presentert som et internasjonalt medium med stor sans for Norge og den norske OL-søknaden. At dette nyhetsbrevet dukker opp i Norge og måten det blir presentert på er både underlig og risikabel.
Kjent eller anerkjent? Dagsavisen omtalte 20. mars Sport Intern som «det anerkjente nyhetsbrevet» og på Idrettsforbundets nettsider (og formidlet videre av Oslo2022) får vi høre om det «anerkjente tidsskriftet» og nyhetsbrevet omtalt som «internasjonal presse». Sport Intern er verken et tidsskrift eller særlig anerkjent, i hvert fall ikke blant internasjonale sportsjournalister. Det er viktig å skille mellom kjent og anerkjent.
Nyhetsbrev med historie. Sport Intern drives av Karl-Heinz Huba og er et nyhetsbrev som sendes ut til utvalgte abonnenter i den internasjonale idrettsfamilien. Selv om Sport Internhar knyttet til seg skribenter som har journalistisk erfaring (som for eksempel Alan Abrahamson, David Miller, Phil Hersh) kan ikke dette nyhetsbrevet karakteriseres som journalistikk, ei heller som et tidsskrift, men kun som et nyhetsbrev med egen agenda. Den anerkjente tyske journalisten Jens Weinreich, som blant annet har skrevet bøker der han omtaler Karl-Heinz Huba og Sport Interns rolle i tysk idrettspolitikk, skriver i en epost til meg at stort sett alt som står i Sport Intern er betalt informasjon eller har en klar politiske agenda. I disse dager er det Thomas Bachs lov som gjelder.
Storhetstiden. Karl-Heinz Huba er en gammel mann (over 80) og har vært med i en eksklusiv idrettsfamilie i mange år. Sport Intern ble etablert som et propagandaredskap for Adi Dassler i hans kamp for at Adidas skulle få eksklusive rettigheter hos de internasjonale idrettsforbundene og for å danke ut Puma. Nyhetsbrevet ble brukt i en nådeløs maktkamp og mange av hans motstandere har mistet posisjoner på grunn av dette. Sport Intern var talerør for Juan Antonio Samaranch, det har hatt sterke bånd til ISL (som er dømy for korrupsjon og har sterk tilknytning til FIFA og Sepp Blatter) og mine kilder sier at han mottok mye penger fra den korrupsjonsdømte koreanske visepresidenten i IOC, Kim Un Yong. Den kjente og anerkjente journalisten og korrupsjonsjegeren Andrew Jennings – i disse dager aktuell med boken Omerta, et kraftig angrep på korrupsjonen i FIFA, skriver i en epost til meg at han kan bevise at Huba har fått penger for å skrive fordelaktig om FIFA og at Sport Intern var en propagandasentral for IOC-president (og fascist) Juan Antonio Samaranch. Å gi Sport Intern noe som helst form for autoritet er tull, hevder han. Som han skriver: «Huba is a pen for hire».
Tette bånd til IOC. David Miller er en av dem som på Sport Intern har skrevet fordelaktig om Oslos kamp for fornyelse av OL og for en bedre olympisk bevegelse. Også han er en gammel mann (over 80) med fortid, blant annet som sjefkorrespondent for avisa The Times. Han skal angivelig ha fått sparken i avisa blant annet fordi han drev propaganda for IOC i sin virkosmhet. Han fikk den olympiske orden (Olympic Order) etter at han blant annet kritiserte Andrew Jennings bok Lord of the Rings (Ringenes Herrer) – en bok som ble skrevet i forbindelse med Lillehammer-OL og som tar et kraftig angrep på IOC – og etter at han skrev den offisielle OL-historien. Miller har jobbet for flere OL-søkere og har, i følge mine kilder sagt at uten å samarbeide med ham vinner man ikke OL. Sikkert med en snert av britisk ironi.
Ønsket om fornyelse. Det er alltid hyggelig å få ros, men man skal passe seg for å sette alle rosene i knappehullet. Det kan fort føre til allergi og motreaksjoner: enten vet man ikke hvem som gir deg ros eller så er du tett knyttet til dem som leverer ut blomsterbuketter. Begge deler kan være skadelig. Særlig hvis man ønsker fornyelse av den olympiske bevegelse.