Fotnotelandet. Hovedtemaet på konferansen er om man skal vedta en ny konvensjon om kampfiksing (en juridisk bindende avtale). Dette er interessant på flere måter. For det første viser diskusjonen at forskjellige land tenker forskjellig om (over)statlig styring av sport. Samtidig illustrerer debatten at idretten balanserer på tynn line om kontroll av egen virksomhet. Hellas mener for eksempel at kampfiksing er for viktig til å overlate til idretten. Sverige mener at dette er et problem idretten må ordne opp i selv, og Frankrike ønsker en konvensjon velkommen, men mener at Europarådet er en for snever ramme (de vil engasjere alle FN-land og sy sammen en konvensjon etter fransk mønster). Norge er (som vanlig?) i en mellomposisjon. For seks måneder siden vedtok Europarådet en anbefaling med retningslinjer om hvordan bekjempe kampfiksing. Norge mener at denne må få virke en stund før man bestemmer seg for hva slags konvensjon man skal etablere. Norge er – ved siden av Frankrike – det eneste landet som har pekt på kostnader ved å etablere en ny konvensjon. Det er av de rike du skal høre måtehold…
På den ene og den andre siden. Idretten med UEFA i spissen ønsker på den ene siden at nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner skal fikse kampfiksing, men samtidig få beholde styringen av egen virksomhet. Her er det mange interesser som er i konflikt med hverandre, men mest av alt vitner diskusjonen om at man snakker forbi hverandre. Enten på grunn av misforståelser eller fordi man ikke har definert hva kampfiksing egentlig dreier seg om. Det gir alle forskjellig utgangspunkt for diskusjonen. Det er dumt.
Utenfor idrettens rekkevidde. En av feiloppfatningene er at kampfiksing kun er idrettens anliggende. Det ga Erster Kriminalhauptkomissar Friedhelm Althans fra Bochum et klart eksempel på. Han har hatt ansvar for kampfiksingskandalen som ble rullet opp i Bochum i 2008. Hans gjennomgang av saken viser at kampfiksing har vanvittige proporsjoner. I Bochum-saken hadde man 351 mistenkte personer, 323 saker, personer fra 25 land involvert og politikammere fra 30 land var engasjert. 10 personer har til nå fått fengselsstraff (en med fengselsstraff på 5 1/2 år) og det er avdekket omsetning på 1.756.400 euro. Omsetningen er sikkert mye større! I følge Althans foregikk kampfiksingen på fem nivåer: 1) idrettsutøverne; 2) kampfikserne; 3) planleggerne; 4) nasjonale administratorer; og 5) gamblerne i Asia. I en kamp er i gjennomsnitt 50 personer involvert. Med andre ord er dette like mye et spørsmål om organisert kriminalitet som det er et problem for idrettens legitimitet. Det krever samarbeid og ansvarfordeling mellom myndigheter og sportsorganisasjoner.
Mislykket rapport. Det er gjort flere forsøk på å avgrense og definere problemet med kampfiksing. Ikke alle er like vellykket. I 2011 kom rapporten ‘The Prevalence of Corruption in International Sport’ skrevet av Coventry University’s Centre of Corruption in Intenational Sport (CIBS). Den sammenlignet problemene med doping og kampfiksing (det dras ofte sammenligninger mellom de to problemområdene). Rapporten var finansiert av spillindustrien og ikke uventet kom rapporten fram til at doping var et større problem for idretten enn gambling. Begrunnelsen var at man fant flere dopingsaker enn kampfiksingsaker. Dette er naivt. Selv om man ikke har rapportert inn kampfiksing betyr ikke det at problemet ikke er der. Tvert i mot er det et problem at man vet at det skjer, men ikke hvordan.
God rapport. Da er rapporten «Sports betting and corruption. How to protect the Integrity of Sport» langt mer informativ og fruktbar. Rapporten er blant annet skrevet av forskere ved University of Salford i Manchester og Institut de Relations Internationales et Strategique (IRIS). Den har mange eksempler på hvordan kampfiksing har foregått. Men det viktigste bidraget er kategorisering av kampfiksing. Grovt sett deler de opp kampfiksing i tre kategorier: idrettsutøverne, klubbene og de nasjonale idrettsforbundeene og kriminelle grupperinger utenfor idretten. Informasjonskampanjer for idrettsutøvere og utdanning og sanksjonsreglement for idrettsutøvere og klubbansatte er tiltak som klubbene og idretten kan gjøre. Politi og nasjonale myndigheter kan etablere samarbeid mellom nasjonale etater og nasjoner. Hadde alle representantene tatt utganspunkt i en slik kategorisering av problemet kunne det vær mer fritid mellom offisielle plikter og offisielle kveldsarrangementer her i Beograd.
Arven etter Arkan. I går var jeg på Marakana stadion i Beograd for å se Røde Sjerne spille. Dette var hjemmebanen til Arkan fra slutten av 1980-tallet til 1996. På slutten av 1980-tallet var han lederen for en gruppe voldelige Røde Stjerne-supportere. Etter hvert ble den harde kjernen rundt Arkan omgjort til en paramilitær gruppering – de såkalte Tigrene. I kjølvannet av Dayton-avtalen i 1996 ble Arkans militia tilsynelatende oppløst. To måneder etter kjøpte Arkan fotballklubben FK Obilic, som på kort tid ble omgjort til en toppklubb i Jugoslavia. Arkan stilte personlig opp i garderoben til motstandere med pistol og penger og i enkelte tilfeller ble spillere på motstanderlag låst inn i garderoben for å forhindre at de entret banen. Bare på en sesong ble de jugoslaviske mestere. Arken brukte Oblic til hvitvasking av penger gjennom falske billettsalg, falske sponsorer og spillertransaksjoner. Som jugoslavisk mester fikk Oblic delta i europeisk cupspill. I forbindelse med disse kampene drev Arkan omfattende narkotika- og våpenhandel. Fotballag ble sjelden sjekket i tollen… I 1998 overførte han klubben til sin kone fordi UEFA truet med å utestenge klubben fra europeisk fotball hvis han fortsatt satt som leder. I 2000 ble han skutt på hotellet jeg nå skriver disse linjer.
Vet de hva de prater om? Uenigheter på slike konferanser skyldes ikke kun at man snakker forbi hverandre, men også at mange av dem som er til stede sitter langt unna problemet de snakker om. Det er kanskje illustrerende at jeg var den eneste av alle delegatene på konferansen som tok meg bryet verdt å dra på Røde Stjerne-kamp. Inngangsbilletten var gratis fordi en av sponsorene betalte inngangen til de drøyt 40.000 som så hjemmelaget vinne 4-0 (to mål på straffe). Jeg tviler på at kampen var fikset, men det var utvilsomt veldig morsomt! Og de er nettopp det kampen mot kampfiksing skal dreie seg om: idrett skal være morsomt!