Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.
Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk.
Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.
Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga.
Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!
Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser.
I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien.
Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør.
På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.
Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter.
For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet.
For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden.
For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.
Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne.
Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.
Wikileaks’ begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen.
For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt.
I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater.
Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett.
Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.