I oktober var Idrettspolitikk.no og Josimar på reportasjetur i Florida, en av de mest Trump-vennlige statene i USA. Dit har FIFA flyttet store deler av sitt hovedkontor i forbindelse med fotball-VM neste år, der bor både Donald Trump og Gianni Infantino og der skal syv av de 78 VM-kampene USA skal arrangere spilles. Totalt skal det spilles 104 kamper under mesterskapet neste sommer.
Aldri har jeg vært så nedfor og desillusjonert etter en reportasjetur i FIFA-land. Tidligere har vi blant annet vært i Qatar, Saudi-Arabia og Rwanda og hørt hjerteskjærende historier, møtt fortvilte migrantarbeidere og sett menneskeskjebner som knapt har en framtid.
Og vi har opplevd at makta gjør alt de kan for å kneble all kritikk og drepe negativt søkelys. Diktatorer har med andre ord vært diktatorer.
Men det er noe spesielt å se demokratiet bryte sammen rett foran øynene på deg. Og ikke minst at FIFA er en bidragsyter til at det skjer.
Det verste med FIFA er at dette ikke er overraskende. FIFA-president Gianni Infantino har i flere år vært mer komfortabel med å omgås diktatorer enn å engasjere seg i det han skal: utvikling av fotballen.
I Florida møtte vi folk fra alle samfunnslag – militærveteraner, fotballsupportere, illegale innvandrere, borgerrettsforkjempere, bokhandlere og fotballtrenere – som bestemt tror at fotball-VM 2026 blir et storstilt propagandaarrangement for Donald Trump og MAGA-bevegelsen.
De tror at Trump vil bruke sikkerhet som argument for massiv tilstedeværelse av innvandringspoliti og nasjonalgarden for å fengsle og deportere alle dem de tror er illegale innvandrere eller politiske motstandere.
Det skaper frykt og mange vil holde seg unna mesterskapet og advarer andre mot å reise til fotball-VM i USA fordi de risikerer å havne i klammeri med myndighetene, i verste fall bli kastet i fengsel uten at pårørende vet hvor de havner.
Å komme inn i USA som journalist nå er mer komplisert enn tidligere, selv om jeg tror norske journalister har det enklere enn mange andre.
Sikkerhetssjekken er mer omfattende enn tidligere, det koster mer penger å få journalistvisum og du må åpne opp og sette opp en liste over alle sosiale medier-kontoer du bruker. Har du skrevet noe kritisk om Trump eller hans støttespillere er sjansen for at du må bli hjemme i høyeste grad til stede.
Og i større grad enn tidligere skaper du som journalist problemer for dem du snakker med i USA. Flere vi snakket med ønsket verken navn eller bilde offentliggjort fordi de er redd for represalier i dagens USA.
Det har vært langt mindre kritikk av fotball-VM i 2026 enn de to foregående mesterskapene, og selv da kan vi diskutere om vi gjorde nok for å belyse situasjonen i Russland og Qatar.
Det kan være flere grunner til at politikken i forbindelse med mesterskapet i Mexico, USA og Canada har fått mindre oppmerksomhet enn tidligere mesterskap.
En åpenbar grunn er at Norge har gjort det bra i kvalifiseringen og at Norge endelig klarte å kvalifisere seg.
En annen grunn er at måten mesterskapet ble tildelt på, i FIFA-målestokk, gikk ryddig for seg. Det er det eneste herremesterskapet som er besluttet på en FIFA-kongress, riktignok i Russland i 2018.
En tredje grunn – til tross for at FIFA-president Gianni Infantino lenge har vist et diktatorisk sinnelag – er at den politiske konteksten rundt dette mesterskapet har endret seg dramatisk på kort tid.
Det er mye å ta innover seg både fordi det er mye som skjer samtidig, og fordi det tar tid å absorbere all galskapen og den forferdelige situasjonen mange i USA står i akkurat nå.
En fjerde grunn er at amerikansk idrett er skrudd sammen på en annen måte enn i klassiske autoritære stater. I USA er det ofte et klarere skille mellom idretten og staten når det gjelder finansiering og organisering. Det gjør for eksempel debatten om «sportsvasking» annerledes fordi denne formen for vasking gjøres av stater.
Men nå er det ikke lenger noen tvil om at Donald Trump og hans hær vil bruke mesterskapet for alt det har verdt.
Det har vi sett helt siden innsettelsen av Trump i januar da FIFA-presidenten var en av æresgjestene, slik han har vært i mange sammenhenger med Trump det siste året. Infantino har vært med ham på reiser til utlandet, og hyllet ham på de mange pressekonferansene de to har hatt sammen i Det ovale kontor.
De tydeligste eksemplene til nå er at Gianni Infantino har latt klubb-VM og VM-trofeet, som begge er i reint gull, stå godt synlig på pulten til Trump i Det hvite hus, og at Infantino tok med Trump på feiringen da Chelsea vant klubb-VM i sommer og stappet en av medaljene i lomma på Trump under premieutdelingen.
Og det mest bisarre eksemplet er at Gianni Infantino hasteopprettet en egen FIFA-fredspris rett etter at det ble kjent at Trump ikke fikk Nobels fredspris for 2025.
Alle alarmklokker burde vært slått på også i forkant av dette mesterskapet og media og andre med samvittighet bør gjøre alt de kan for å rette søkelyset mot det som skjer i USA i forbindelse med fotball-VM neste år.
Også fordi USA skal arrangere sommer-OL i Los Angeles i 2028 fordi det som skjer det neste året sannsynligvis bare er starten på det vi kan frykte om drøye to år.
Som sagt har jeg aldri vært så lei meg etter en reportasjetur som da jeg kom hjem fra Florida. Det var selvsagt et resultat av alle historiene vi fikk høre.
Men det som gjorde sterkest inntrykk var møtet med 25-år gamle Idalia fra El Salvador. Hun kom til USA som åtteåring og har levd som illegal innvandrer siden da.
Allikevel har hun gått på skole og gjort det bra på universitetet, men nå lever hun i frykt for å bli tatt av ICE. Vi møtte henne utenfor en ICE-bygning sammen med mange borgerettighetsaktivister.
Hun fortalte at hun var statsløs, hadde gjort alt som var i hennes makt for å være en lovlydig borger, men mente nå at den amerikanske drømmen for henne var knust. Hun fryktet at hun skulle havne i fengsel i USA uten at pårørende fikk vite hvor hun var eller bli sendt tilbake til El Salvador og bli kastet i fengsel og torturert. Selv om hun ikke var i fengsel følte hun seg som en fange og hadde ingen steder å dra.
Hvorfor akkurat denne historien var så sterk? Det ble personlig.
I 2024 fikk datteren vår drømmen sin oppfylt da hun fikk stipend for å spille college-fotball i USA på et lite universitet, stort sett med amerikanere på laget.
Etter valget av Trump oppdaget hun at mange av dem hun spilte sammen med hadde stemt på Trump og da det begynte å tikke inn meldinger på telefonen at utenlandske studenter på nabouniversiteter ble fengslet og kastet ut av innvandringspolitiet ICE, ble hun sint og lei seg. Hun ville hjem, men ønsket å fullføre studieåret først. Hun ønsket også å diskutere situasjonen med resten av laget. Da oppdaget hun at mange ikke brydde seg om det som skjedde. Det var det som gjorde henne sint.
Dette var vanskelig for undertegnede både som pappa og journalist. Jeg valgte å ligge lavt på sosiale medier om det jeg oppfattet som en svært kritikkverdig utvikling på universitetene i USA og var også svært forsiktig med kraftige utfall i kommentarartikler fordi jeg ikke ville lage problemer for datteren vår så lenge hun var i USA.
Selvsensur. Knebling. Feighet. Kall det hva du vil.
Men det var ikke usannsynlig at medstudenter kunne rapportere til sine foreldre eller politiet om hva jeg skrev hvis de oppdaget det. Hadde dette vært Kina, Qatar, Saudi-Arabia eller Russland, hadde jeg kanskje akseptert det på en måte. Men USA?
Det som slo meg var at Idalia kunne vært datteren min, de er nesten på samme alder, men at vår datter kunne reise hjem til Norge, til mamma og pappa og storebroren sin, mens Idalia var fanget og levde i frykt. Mildt sagt urettferdig. Og dypt problematisk.
Det er dette USA som skal arrangere fotball-VM neste år og jeg håper at norske medier oppi all eufori og glede over at Norge skal delta i dette mesterskapet retter søkelyset på USA, slik landet fortjener det.
I forkant av VM-trekningen i Washington 5. desember har landslagstrener Ståle Solbakken sagt at han har prøvd alt han kan for å slippe å dra dit. Han hater slike arrangementer. Men han stiller. Han er ønsket dit.
Mange kommer til å hate også mesterskapet når det sparkes igang neste sommer, fordi de ikke er ønsket i USA. Det er et perspektiv landslaget og landslagsledelsen bør ta med seg og som norske medier bør ha i bakhodet når gruppene til VM er klare i begynnelsen av desember.
I ukene som kommer vil du få servert tankevekkende og skremmende historier fra mennesker som er bekymret for det som skal skje i USA til sommeren. Reportasjene fra Florida er et samarbeid mellom Idrettspolitikk.no og Josimar og har fått støtte av Fritt Ord.
