For tjue år siden kom idrettshistorikeren Hans Bonde med boken «Fodbold med Fjenden. Dans Idræt under Hagekorset», som dokumenterte okkupasjonsmaktens hittil mest omfattende politisering av dansk idrett under andre verdenskrig.
Boken satte blant annet søkelys på hvordan Danmarks Idrætsforbund (DIF) og danske idrettsprofiler som Ragnhild Hveger, Jenny Kammersgaard og Gunnar «Nu» Hansen var mer enn villige til å samarbeide med tyskerne, mens mange andre dansker slett ikke likte å se heilende tyske soldater under dansk-tyske fotballkamper i Idrætsparken i København.
Da boken ble utgitt i 2006, hadde de færreste dansker fantasi til å forestille seg at det samme idrettspolitiske dilemmaet i dansk idrett kunne gjenta seg få tiår etter avslutningen av den kalde krigen. Dette til tross for at idrettshistorien er rik på eksempler på nasjoner som misbruker sporten til å tilsløre politiske formål, inkludert krig.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Militær trussel mot Grønland
Men bare to år etter bokutgivelsen ble spørsmålet om hvor grensen går for dansk idretts sportslige samkvem med en krigersk okkupasjonsmakt igjen aktuelt, da Russland i 2008 invaderte Georgia som det første tegnet på den russiske presidenten Vladimir Putins politiske drøm om å innlemme flere av Sovjetunionens tidligere republikker i et nytt, stort og sterkt Russland.
Og spørsmålet er ikke mindre aktuelt i dag, hvor USA nettopp har avsatt Venezuelas president Nicolás Maduro etter en av de største amerikanske militæroperasjonene i nyere tid, og fordi president Donald Trump fastholder at USA av hensyn til nasjonal sikkerhet ønsker å ta kontroll over Grønland – og dermed over den klart største delen av det danske kongeriket – om nødvendig med militær makt, slik han tidligere har understreket.
At Donald Trumps militære trussel mot Grønland – og dermed Danmark – må tas på alvor, skyldes ikke minst at hans gjentatte advarsler om at USA, som ledd i presidentens nye utenrikspolitiske strategi, vil forsvare sine nasjonale interesser overalt på den vestlige halvkule, i sakens natur også gjelder Grønland. Den nordligste delen av det danske kongeriket hører geografisk til det nordamerikanske kontinentet.
Alvoret må imidlertid også ses i lys av at den amerikanske presidentens aktuelle demonstrasjon av vilje til å sette militær handling bak sin politiske retorikk kommer ved inngangen til et år der USA, sammen med Canada og Mexico, skal være vertskap for FIFAs VM i herrefotball, akkompagnert av Donald Trumps krigstrommer.
Allerede i fjor slo presidenten på krigstrommene da han viste at han også er villig til å sette inn soldater i sitt eget land for å sikre statlig kontroll med illegale innvandrere og kriminelle i amerikanske storbyer, blant dem Los Angeles – vertsbyen for OL i 2028.
Sett i dette perspektivet fremstår det bare som et spørsmål om tid før danske politikere og idrettsledere blir nødt til å ta idrettspolitisk stilling til om danske utøvere skal delta i to store idrettsbegivenheter som Danmarks for tiden største politiske fiende skal være vert for i årene som kommer – uavhengig av om det danske herrelandslaget kvalifiserer seg til fotball-VM til våren eller ikke.
For dansk idrettspolitikk er klar når det gjelder andre krigførende land som Russland, som ifølge den danske regjeringen og Danmarks Idrætsforbund (DIF) overhodet ikke hører hjemme i internasjonal idrett.
Og det fremstår som en skjerpende idrettspolitisk omstendighet at det i USAs tilfelle dreier seg om et retorisk angrep på danske og grønlandske nasjonale interesser som nå har pågått i et år, der Donald Trumps trusler om maktovertakelse av Grønland bare er blitt skjerpet.
Georgia, Krim og Ukraina
Til sammenligning annekterte Russland seks år etter invasjonen av Georgia den ukrainske halvøya Krym. Begge gangene fant Russlands militære operasjoner sted mens verdenssamfunnets oppmerksomhet var rettet mot de olympiske leker i Beijing og Sotsji i henholdsvis 2008 og 2014.
Men det var først da Russlands president Vladimir Putin umiddelbart etter de olympiske vinterlekene i Beijing i februar 2022 innledet sin nå snart fire år lange krig i hele Ukraina, at DIF – i likhet med Den internasjonale olympiske komité (IOC) og mange andre idrettsorganisasjoner – ikke lenger ville leke med den krigførende russiske nasjonen.
Innledningsvis ville IOC ikke suspendere Russland. Det skjedde først halvannet år senere, da Russlands nasjonale olympiske komité 5. oktober 2023 innlemmet fire ukrainske idrettsorganisasjoner i Donetsk, Kherson, Luhansk og Zaporizjzja. Dette betraktet IOC som et brudd på Ukrainas nasjonale olympiske komités territorielle integritet.
Ett år senere hindret imidlertid ikke IOCs suspensjon av Russlands nasjonale olympiske komité russiske utøvere i å delta i de olympiske leker i Paris i 2024 som såkalte «individuelle nøytrale utøvere» uten nasjonale symboler, forutsatt at de ikke hadde tilknytning til det russiske militæret.
Og for en måned siden åpnet IOC døren ytterligere på gløtt for russiske utøvere, da komiteens ledelse – med president Kirsty Coventry i spissen – oppfordret den olympiske bevegelsen til igjen å invitere unge russiske utøvere til internasjonale idrettsarrangementer.
«Idretten er et vitalt verktøy»
I motsetning til IOC har DIF hittil stått fast ved sitt idrettspolitiske standpunkt om at Russland ikke hører hjemme i internasjonal idrett så lenge krigen i Ukraina raser.
Allerede to uker etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina undertegnet Danmarks daværende kulturminister Ane Halsboe-Jørgensen i mars 2022 en internasjonal erklæring om idrettslig utestengelse av Russland og dets allierte Belarus.
Sammen med blant andre Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA understreket Danmark i erklæringen at «Russlands invasjon av Ukraina er et uakseptabelt og sjokkerende brudd på internasjonale forpliktelser», og at «idretten er et vitalt verktøy for å holde Russland ansvarlig».
Ifølge den danske kulturministeren sendte erklæringen et sterkt og tydelig signal om at en rekke land på tvers av kontinenter sto samlet i en appell til de internasjonale idrettsforbundene om å utestenge Russland og Belarus.
«Landene skal verken kunne være verter for, by på eller få tildelt idrettsbegivenheter, og utøvere, ledere og lag som representerer Russland og Belarus, skal også utestenges», uttalte Ane Halsboe-Jørgensen i en pressemelding.
«Jeg er også glad for at det på dansk initiativ har lykkes å få erklæringen til å inneholde en oppfordring til blant andre idrettens rettslige organer om ikke å forfølge det dersom trenere, utøvere eller offisielle representanter ønsker å bryte sine kontrakter med russiske klubber. Den danske regjeringen arbeider for de hardest mulige sanksjoner, og den felles erklæringen vil bidra til å legge press på de forbundene som ennå ikke har innført sanksjoner. Vi må få med oss alle idretter.»
Russland på vei tilbake i varmen
I september 2025 kom det første tegnet på at Russland og Belarus var på vei tilbake i den olympiske varmen. Det skjedde da Den internasjonale paralympiske komité (IPC) besluttet å oppheve sin delvise suspensjon av de nasjonale paralympiske komiteene i Russland og Belarus.
Beslutningen fikk DIFs president Hans Natorp til å konkludere med at Russland, til tross for krigen i Ukraina, hadde lyktes i å presse på for å normalisere sin status i den olympiske bevegelsen. Ifølge ham betydde Russlands krig i Ukraina bare noe for et mindretall av de 206 nasjonale olympiske komiteene. Flertallet ønsket et normalt olympisk forhold til Russland.
«I Afrika og Asia synes de ikke at dette er noe å snakke om. Det finnes andre konflikter som ligger dem nærmere», sa han.
Misbruk av idretten til politisk propaganda
I begynnelsen av desember 2025 ble den olympiske bevegelsens kurs mot en normalisering av Russlands olympiske status enda tydeligere, da IOC oppfordret alle medlemmer av den olympiske bevegelsen til å oppheve begrensningene på unge russiske utøveres deltakelse i internasjonale idrettskonkurranser.
Ifølge IOC skulle unge russere få delta i ungdomskonkurranser på lik linje med unge utøvere fra alle andre nasjoner. Dette tok imidlertid DIFs president avstand fra.
«Helt overordnet er vår posisjon i forhold til Russland uendret. Siden invasjonen i 2022 har vi vært tydelige på at vi tar avstand fra at den russiske staten misbruker idretten til politisk propaganda. Vi ønsker ikke at russerne skal få den muligheten. Derfor skal de ikke være til stede», understreket Hans Natorp ifølge Ritzau.
Han mente at IOCs oppfordring om å invitere unge russere til de kommende ungdoms-OL vil gå ut over alle andre unge utøvere som deltar i lekene – også de danske.
«Dette er snudd på hodet, fordi våre unge utøvere nettopp ikke blir beskyttet ved å bli konfrontert med et lag fra Russland med russisk flagg og alle de russiske nasjonale symbolene.»
Spørsmålet er nå om USAs misbruk av idretten til politisk propaganda veier like tungt for DIF som Russlands misbruk av idretten til politisk propaganda – og om Danmarks regjering tør å bruke idretten som «et vitalt verktøy» til å holde USA politisk ansvarlig for brudd på internasjonale forpliktelser, med et dansk krav om «de hardest mulige sanksjoner», herunder utestengelse av verdens sterkeste idrettsnasjon fra internasjonal idrett i samme omfang som Russland.
I motsatt fall ser det ut til at Danmark, mer enn 80 år etter andre verdenskrig, nok en gang er villig til å spille fotball med fienden.
Først publisert i De Politiske Lege under tittelen: Fodbold med fjenden.
