Bakgrunnen for dommen er en langvarig konflikt mellom den belgiske fotballklubben Seraing og FIFA, om forbudet mot tredjepartseierskap i profesjonell fotball.
I dommen slås det fast at spillere og klubber i EU har rett til å få prøvd beslutninger fattet av CAS.
CAS regnes vanligvis som idrettens «høyesterett» og dommene der har vært å betrakte som endelige.
Fram til nå har sveitsisk høyesterett vært den den eneste instansen som kunne overprøve CAS-avgjørelser, men bare saksbehandlingsfeil og ikke selve innholdet i avgjørelsen.
EU-domstolen sier nå at nasjonale domstoler nå kan vurdere voldgiftsdommer i CAS opp mot EUs egne rettsprinsipper og lover.
Konflikten som har ført til denne dommen startet i 2015, da den belgiske klubben Seraing ble straffet av FIFA for å ha overført deler av spillerrettighetene til det maltesiske investeringsfondet Doyen Sports, i strid med FIFAs regler om tredjepartseierskap (TPO).
Klubben fikk forbud mot spillerkjøp og en bot på 150.000 sveitsiske franc. Etter at både CAS og sveitsisk domstol opprettholdt straffen, tok Seraing saken videre til det belgiske rettsvesenet (som opprettholdt dommen) og deretter til EU-domstolen.
Seraings advokat, Jean-Louis Dupont, som også var sentral da den revolusjonerende Bosman-dommen kom for 30 år siden, mener at den belgiske klubben bør få kompensasjon etter at FIFA påla klubben sanksjoner, inkludert forbud mot spilleroverganger og bøter.
«Oppsummert har (domstolen) definitivt satt en stopper for det prosessuelle bedraget som internasjonale idrettsforbund har brukt for å unngå korrekt anvendelse av EUs lover gjennom pålegg om obligatorisk voldgift utenfor EU,» sa Dupont.
Før denne EU-avgjørelsen kunne FIFA, UEFA, IOC og andre internasjonale forbund henvise partene til CAS uten reell mulighet for overprøving etter at den hadde sagt sitt.
Spillerforeninger kaller avgjørelsen «et nederlag for FIFAs føydale system» og ser på den som en seier for rettssikkerheten til spillere og klubber.
Dommen gjør at idrettsforbund nå ikke kan bruke vilkårlige regler som hindrer utøveres å konkurrere internasjonalt utenfor egne konkurranser, med mindre det kan dokumenteres at reglene er objektivt begrunnet og forholdsmessig utformet.
EU-domstolen understreker samtidig at idrettsorganisasjoner fortsatt kan regulere idretten, men at reglene må være tydelige, nødvendige og proporsjonale.
De fleste forbund må nå mest sannsynlig gå gjennom og eventuelt endre eget regelverk for å sikre samsvar med EUs konkurranseregler.
Avgjørelsen oppfattes som en klar påminnelse om at idretten ikke står utenfor EUs traktatfestede rettsprinsipper.
I løpet av de siste to årene har EU utfordret autoriteten til UEFA og FIFA, blant annet at det ikke var lovlig å blokkere etableringen av den såkalte Superligaen i 2021.
Avgjørelsen i EU kommer til å endre maktforholdene i internasjonal idrett. Den gir mer makt til nasjonale myndigheter over idrettsorganisasjonene og gjør at utøvere og klubber i langt større grad kan utfordre makta i de internasjonale forbundene.
Men det kan også gi kommersielle aktører mer makt og utfordre regelverket for hvem som skal eie spillere og utfordre medlemsdemokratiet i klubber som omfattes av EUs regler.
#LES MER#
