Mens jeg skriver dette, patruljerer 4000 nasjonalgardister og 700 marinesoldater for øyeblikket i Los Angeles County, utplassert av USAs president Donald Trump som svar på masseprotester mot ICEs immigrasjonsrazziaer.
Det er flere soldater enn det som for tiden tjenestegjør i Syria og Irak og det for å slå ned ytringsfriheten i USA.
Militariseringen av Los Angeles, til tross for kraftig motstand fra delstatens guvernør, er det siste eksemplet på Trumps ivrige omfavnelse av autoritarisme. Han kalte protestene for «opprørshandlinger» og lovet å «frigjøre» byen fra «lovløshet på nivå med den tredje verden».
«Det dere er vitne til i California er en fullskala angrep på fred, offentlig orden og nasjonal suverenitet, utført av bøller som bærer fremmede flagg,» fortsatte Trump under en tale for å hedre soldater i North Carolina på tirsdag.
De stadig strengere tiltakene er del av et tydelig mønster som har utviklet seg siden Trump vendte tilbake til Det hvite hus.
Hans administrasjon har arrestert og deportert studenter som protesterte til støtte for palestinske rettigheter, utestengt nyhetsmedier fra å dekke arrangementer i Det hvite hus, og brukt presidentfullmakter til å sanksjonere advokatfirmaer han mener tidligere har angrepet ham urettferdig.
Han har også truet med å trekke millioner av dollar i føderal støtte fra minst 60 universiteter, med mindre de går med på et sett krav for å omgjøre påståtte brudd på føderale lover knyttet til antisemittisme og avskaffer politikk for mangfold, likestilling og inkludering (DEI).
Med nøyaktig ett år igjen til USA er medarrangør for FIFA-VM 2026 sammen med Canada og Mexico, er det tydelig at landet langt fra er klart for å være vertskap for verdens største idrettsbegivenhet.
Økende grensekontroller, visumrestriksjoner, reiseforbud og andre aggressive tiltak gir et stadig tydeligere inntrykk av at utlendinger ikke er velkomne på amerikansk jord. Amerikanske borgere møter samtidig omfattende innenrikspolitiske tiltak som har begrenset deres rettigheter på en måte vi aldri har sett før.
Tidligere denne uken sendte Sports & Rights Alliance—en global koalisjon av NGO-er og menneskerettighetsorganisasjoner som bruker idrett for å fremme menneskerettigheter—ut en pressemelding der de hevdet at VM i 2026 vil utgjøre «store risikoer» for fans, arbeidere og pressen.
Gruppen pekte på «umiddelbare trusler mot menneskerettighetene til immigranter; pressefrihet og ytringsfrihet; rettighetene til lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønn (LHBTI); barns sikkerhet; og retten til å ikke bli diskriminert, noe som krever akutt og åpen innsats.»
I april 2025 gjennomførte Bright Line Watch en undersøkelse blant over 500 statsvitere som viste at det store flertallet mener USA raskt er i ferd med å forvandles fra et liberalt demokrati til en form for autoritært styresett. Flere Ivy League-forskere planlegger nå å flytte til Canada for å undervise der. Det kommende verdensmesterskapet bør derfor møte like mye kritikk og raseri som tidligere utgaver arrangert av autoritære regimer.
Etter VM i Qatar i 2022 skrev jeg en kommentarartikkel for The Guardian hvor jeg oppfordret mine journalistkolleger til å «fortsette å bruke det samme kritiske blikket de hadde på Qatar-VM når turneringen kommer til USA…»
Min hensikt var å minne kolleger om at Qatar ikke var unntaket—men et symptom på en utbredt autoritær innflytelse i global idrett.
Jeg forventet at kollegene mine ville fortsette kampen ved andre kontroversielle gigantarrangementer. Jeg har fortsatt håp om at det blir tilfellet.
Jeg avsluttet Guardian-artikkelen etter VM i Qatar i 2022 slik:
«I løpet av det siste tiåret har jeg gjort karriere på å rapportere om skjæringspunktet mellom idrett og politikk globalt. Jeg har dekket mer enn to dusin land på seks kontinenter, fra fotball til boksing. Denne erfaringen har formet min forståelse av hvilken rolle idrett spiller i dagens politiske landskap. Men det var først under det siste verdensmesterskapet at jeg følte dette var en sentral del av den offentlige samtalen – og ikke lenger et nisjetema. Jeg håper denne endringen er varig, og at vi aldri vender tilbake til det slitne mantraet om å «holde sport og politikk adskilt».
Hvis vi ønsker at arven etter dette verdensmesterskapet skal bli et vendepunkt i hvordan vi rapporterer om koblingen mellom sport og politikk, må journalister fortsette å undersøke og rapportere om dette ved neste VM og fremtidige globale idrettsarrangementer – også i demokratiske land.
Vi har krysset Rubicon. Det finnes ingen vei tilbake.»
