Journalisten Andrew Jennings døde 8. januar, 78 år gammel og etterlater seg en journalistisk arv som er helt unik.
Kritikk av Lillehammer-OL
I Norge ble han kjent, da han sammen med kollegaen Vyv Simson ga ut boka The Lords of The Rings i 1992, der de avdekket korrupsjon i IOC og i andre internasjonale særforbund.
Boka skapte stort oppstuss i Norge fordi den pirket borti det glansete bildet vi hadde av IOC i forkant av OL på Lillehammer i 1994.
Jennings ble sett på som en bølle av IOC og mange av dens støttespillere (også i Norge) og han for denne boka fikk han en betinget fengselsdom i fem dager for ærekrenkelser av IOC.
I forbindelse med OL på Lillehammer ble svært mange nordmenn stolte og beæret over at IOC-president Juan Antonio Samaranch erklærte lekene for de beste vinterlekene gjennom tidene.
Andrew Jennings var ikke like begeistret og næret nesten et personlig hat mot Samaranch på grunn av hans fortid som minister for den spanske diktatoren Franco.
Jennings barndomshelter der han vokste opp var voksne som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen mot nettopp Francos soldater.
I mitt eget journalistiske virke og etter inspirasjon fra Andrew Jennings har jeg sammen med min gode kollega Jan Jensen i Ekstra Bladet avdekket at Samaranch også hadde tette forbindelser til KGB, også da han var IOC-president. Dette overrasket ikke Jennings.
Han var forundret over den norske debatten om OL og IOC og den naive troen på at Norge og norske verdier kunne bidra til å endre IOC. Da jeg spurte ham i 2014 om akkurat dette, svarte han:
– Lillehammer var en sportslig suksess. Men IOC tvang dere til å bygge anlegg som dere ikke trengte og de tok ikke til seg noen av de gode norske verdiene. De har ikke endret seg og de er mer arrogante i dag enn de var i går.
Dette sto han for helt til sin død.
FIFAs plageånd
I 1996 kom Jennings med en oppfølger til boka fra 1992, The New Lords of the Rings og den bidro til å avdekke korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City og den bidro til de første reformene i IOC, i hvert fall på papiret.
Jennings kom i 2000 med en bok kalt The Great Olympic Swindle, sammen med sin samboer Clare Sambrook, om akkurat disse reformene. Han var ikke særlig imponert.
Etter dette vendte han blikket mot FIFA og i 2001 startet han opprullingen av det som skulle bli kjent som ISL-skandalen og som viste hvor gjennomsyret FIFA-systemet var av korrupsjon gjennom fiktive markeds-, media- og billettavtaler.
Det ble starten på FIFA-president Sepp Blatters fall, selv om det skulle ta nesten femten år før han måtte trekke seg som FIFA-president og overlate roret til Gianni Infantino.
Hadde ikke Andrew Jennings fått slag i 2015 er jeg sikker på at Gianni Infantino hadde ligget tynt an også.
Ved siden av flere BBC-dokumentarer om FIFA skrev Jennings flere bøker om korrupsjonen i FIFA: FOUL! The Secret World of FIFA: Bribes, Vote-Rigging and Ticket Scandals (2006), Omertà: Sepp Blatter’s FIFA Organised Crime Family (2014), The Dirty Game: Uncovering the Scandal at FIFA (2015).
Disse bøkene burde være pensum både i historiefaget og på journaliststudiet.
Tøff tone ga troverdighet
For bøkene og dokumentarene sine ble Jennings bannlyst på pressekonferanser og i hovedkvarterene til de to mektigste idrettsorganisasjonene i verden.
Jennings var en plage for verdens idrettsledere fordi han stilte enkle, men vanskelige spørsmål, og han hadde en form som kunne irritere hvem som helst – han var pågående, spydig og ironisk, men var også ekstremt kunnskapsrik.
Alt dette skremmer dem som har noe å skjule. Men mest av alt var han en dyktig journalist.
Arbeidsformen hans og sakene han bragte til torgs ble også av mange kolleger sett på som et problem.
De mente at det tok glansen bort fra sportsbegivenheter som arbeidsgiverne hadde rettighetene til og mange fryktet at hans tøffe tone ville ødelegge tilgangen til idrettstopper og idrettskjendiser.
Men i Play the Game fant han likesinnede kolleger og et fellesskap. Play the Game har i 25 år samlet journalister av Jennings’ støpning og alle dem som ønsker å følge i hans fotspor.
De fleste avsløringene av korrupsjon og annet mislighold i idretten de siste tiårene kommer fra journalister og varslere i dette nettverket.
Felles for mange av dem som er med i dette nettverket er at de har møtt motstand, ikke bare fra idrettspamper, men også fra kolleger.
Samtidig har det vist seg at den konfronterende tonen og den nådeløse jakten på ledere som ødelegger idretten, som Jennings hadde og gjorde, har gitt ham og journalister av samme støpning troverdighet blant dem som ønsker å fortelle sin historie og gjort at varslere har kommet til dem med sine historier og dokumenter, som i sin tur har bidratt til avsløringer.
Andrew Jennings tok alltid godt vare på sine kilder og varslerne som kom til ham og han sviktet dem aldri. Heller ikke kolleger som kom til ham for råd og hjelp når de jobbet med tunge saker. Han var en bølle mot makta, men en god venn for alle andre.
Rett i strupen på makta
Jeg lærte Andrew Jennings først å kjenne på Play the Game-konferansen i Reykjavik i 2007. Da hadde han visning på BBC-dokumentaren om Sebastian Coes tid som leder for FIFAs etiske komité.
Coe hadde ikke funnet noen ting å rapportere om i denne perioden og Jennings mente at Coes eneste motiv for å være leder for denne komiteen var å øke sjansen for at England skulle få fotball-VM. Det skjedde aldri og i stedet fikk Russland mesterskapet i 2018.
Etter at Russland og Qatar fikk fotball-VM i 2018 og 2022 startet debatten om hvordan dette kunne gå an.
For Jennings var svaret innlysende: Dette var en del av et mønster. Ifølge Jennings valgte FIFA to VM-verter samtidig i 2010 fordi alle de korrupte FIFA-bossene fryktet at det påbegynte etikkarbeidet skulle gå for langt og at de i framtiden ikke lenger kunne putte penger i egen lomme i forbindelse med tildeling av VM.
På Play the Game-konferansen i Køln i 2011 fikk jeg på nært hold oppleve gnisningene mellom ham og FIFA i en svært spesiell seanse.
Jeg var ordstyrer på en sesjon som het FIFA under fire, der det ble satt et svært kritisk søkelys på FIFA. De seks paneldeltagerne var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer.
I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA, Walter De Gregorio og hørte på. De Gregorio hadde tidligere vært spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit.
Han sluttet som journalist og startet kommunikasjonsbyrået WDG, som han fortsatt driver. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han De Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at De Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør like før konferansen i Køln.
De Gregorio må ha fått mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings og Jens Weinreich, en av Jennings nærmeste samarbeidspartnere. Begge det to var på dette tidspunktet erklært persona non grata i FIFA.
Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon.
Denne tiraden fikk De Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen.
FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.
De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da De Gregorio ville ta ham i hånda i et forsøk på forsoning.
De to skal senere ha kommet på talefot, men historien er et godt eksempel på hvor nådeløs han kunne være mot makta, hvor spissformulert og skarp han kunne være og hvordan han greide å trigge dem han gikk etter.
Omsorgsfull
Ved siden av å være en læremester i journalistisk metode, var han også svært omsorgsfull person og ga gode råd til dem som ba om det. Den siden fikk jeg erfare i 2014, like i forkant av fotball-VM i Brasil.
Jeg hadde i flere år spart til en familietur til fotball-VM i Brasil, men fikk like før avreise kalde føtter og begynte å tvile på om jeg i det hele tatt skulle dra. Etter all kritikken jeg hadde kommet med av FIFA, ønsket jeg ikke å dra dit for å bidra til et arrangement som FIFA tjente penger på.
– Vil du anbefale utlendinger til å holde seg borte fra VM som er så gjennomsyret av korrupsjon, spurte jeg ham.
– Brasil er et fantastisk land, svarte han.
– Brasilianernes sinne retter seg mot sine egne sportsledere og FIFA. De vil gi utlendinger en varm velkomst!
Jeg dro, takket være hans råd. Samtidig som han var kritisk til FIFA, unnet han brasilianerne fotball-VM på hjemmebane og han ville at jeg skulle dra dit som turist, men også med et kritisk blikk på det som foregikk for å kunne rapportere hjem om det jeg så.
Sist gang jeg møtte Andrew Jennings var på en kontroversiell konferanse i London i 2018 der temaet var fotball-VM i Qatar.
Selv om han var svekket etter hjerneslag jobbet han utrettelig for å avdekke korrupsjon i idretten og han var svært oppgitt over fotball-VM i Qatar, et mesterskap han mente aldri burde finne sted.
Over en kopp kaffe og noen dyre smørbrød på det fasjonable hotellet konferansen fant sted på ga han oss som satt sammen med ham i pausene gode råd om hva vi burde undersøke og hvilke kilder vi burde kontakte for å videreføre hans arbeid.
Det er en stor journalist som nå har forlatt oss og det hviler en stor bør på oss som ønsker bringe hans kritiske blikk videre. Det trengs. I hans ånd må vi ta vare på dem som har noe å fortelle oss og aldri slutte å se makta i kortene.
