Heraskevych ble kastet ut av vinter-OL i Milano Cortina fordi han ville kjøre med en hjelm med bilder av døde ukrainske idrettskolleger.
Den nye IOC-presidenten, Kirsty Coventry, gråt sine krokodilletårer etter et møte med Heraskevych, der hun forsvarte utestengelsen av den ukrainske utøveren.
Artikkelen fortsetter under Twitter-meldingen.
I Trondheim i 2024 var han sterkt kritisk til IOC og deres håndtering av russiske og belarusiske utøvere, og gikk blant annet rett i strupen på det norske IOC-medlemmet, Kristin Kloster Aasen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Idrettspolitikk.no gjengir her hele innlegget til Vladislav Heraskevych i 2024, slik at de som er tett på IOC, idrettstopper i forskjellige norske særforbund og andre som tar beslutninger i idretten, og som fortsatt mener at man bør skille idrett og politikk, kan ta seg en ny runde med seg selv:
«Jeg er Vladislav Heraskevych, ukrainsk skeletonutøver og to ganger olympier. Du kjenner meg kanskje fra vinterlekene i 2022, som fyren med skiltet «No War in Ukraine». Den gangen ba jeg om fred. Og mer enn noe annet ønsker jeg fortsatt fred i landet mitt.
714 dager med fullskala krig. Hver eneste dag er en tragedie. Selv i dag ble vi vekket av beskytning, og nye liv har gått tapt. Omfanget av krigen er nesten umulig å fatte, hundretusener drept, byer ødelagt, barn bortført, og mye mer.
La oss se på hva dette betyr for ukrainsk idrett. Kan vi virkelig holde oss utenfor politikken?
Som Andrij Tsjesnokov sa før meg (Ukrainas minister for idrett og ungdom, red.anm.), er over 500 idrettsanlegg ødelagt. Tenk på hvor mange barn og unge som ikke lenger har tilgang til idrett. Hvor mange fremtidige topputøvere mister vi? Og når jeg sier «vi», mener jeg hele den internasjonale idretten. Samtidig må vi forstå at bygninger kan gjenoppbygges, døde kan ikke bringes tilbake.
For en tid siden var tallet 422 drepte ukrainske idrettsutøvere. Nå er det enda flere. Hvert liv er en tragedie, hver historie unik.
Min olympiske reise startet i Norge, under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016. Det var den kuleste opplevelsen i livet mitt. Men i dag, når jeg tenker på Lillehammer, tenker jeg også på lagkameraten min, kunstløperen Dmytro Sjarpar. Han kunne gitt så mye til ukrainsk idrett. Han ble drept.
Den talentfulle danseren Denis ble drept under nyttårsfeiringen. Fotballspilleren Ilja ble drept mens han spilte fotball på stadion. Jevgenij Malysjev, deltaker i Ungdoms-OL 2020 og sølvmedaljevinner i 2018, ble også drept. Og det er mer enn 400 slike historier.
I Ukraina ble det opprettet en nettside til minne om dem: «Angels of Sport».
Innlegget fortsetter under bildet.
I en så vanskelig tid kan det føles som om idrett ikke betyr noe. Men jeg tror ikke det er sant. En ukrainsk poet skrev om en sterk jente som overvant vanskeligheter med et stolt smil. Vi prøver å gjøre det samme, med hjelp av idretten.Forsiden
Vi startet veldedige treninger i okkuperte områder og for flyktninger, sammen med andre utøvere og frivillige. Vi arrangerte fantastiske samlinger, og jeg er stolt av det vi fikk til. Senere begynte vi også i utlandet. Tilbakemeldingene viser at barna finner nye venner og bygger relasjoner, selv med språkbarrierer, fordi idrettens språk er universelt.
En av dem er Vladyslav Klymenko fra Borodjanka. En 500 kilos bombe traff en boligblokk 200 meter fra hjemmet hans. Vi inviterte ham til trening og så et enormt potensial. I 2024 konkurrerte 14 år gamle Ladislav i Ungdoms-OL i Korea. For meg var det et håpets lys.
Evgenija Kovaltsjuk forelsket seg i skeleton under en trening i Tsjernihiv. Huset hennes ble ødelagt, og hun fikk skader i ansiktet. Etter noen måneder med trening snakket hun og lagkameratene mindre om rakettlyder, og mer om hvordan de kunne ta svingen raskere. Det er idrettens kraft.
Idrett kan også redde voksne. Mykola Levkun, para-bobutøver, mistet beina etter en russisk mine i Øst-Ukraina. Han var på randen av selvmord, men fant mening i idretten med støtte fra familie og omgivelsene sine.
Vi har fått enorm støtte siden invasjonen startet. Blant annet fra organisasjonen «Utøvere for Ukraine» i Tyskland, og olympiske mestere som Felix Loch og Jens Steinigen, som fraktet forsyninger og evakuerte mennesker selv.
Idrett kan bygge broer som leder til fred. Men ikke alle broer bygges for fred. Krym-broen ble brukt til å frakte militært utstyr. På samme måte brukes idretten av Russland til propaganda.
I Russland og Belarus er idrett, militæret og myndigheter tett knyttet sammen. Lederen for den russiske olympiske komité, Stanislav Pozdnjakov, er oberstløytnant i den russiske hæren. Han uttalte at russiske idrettsutøvere burde føle ære over å delta i den «spesielle militæroperasjonen». Senere viste han propaganda under internasjonale møter.
Flere russiske og belarusiske utøvere med militære tilknytninger har fått delta internasjonalt. Samtidig har Den internasjonale olympiske komité hevdet at krigen ikke ble startet av idrettsutøvere eller russiske idrettsorganer. Men bevisene viser en annen virkelighet.
Det er mangel på åpenhet i kontrollprosessen. Vi vet ikke hvem som vurderer hvem, eller hvordan. Russiske representanter sitter fortsatt i styrer og kommisjoner. Beslutninger virker inkonsekvente. Og når idrettsprestasjoner brukes i krigspropaganda, blir hele konkurransen en del av propagandaen.
Vi har sendt dokumentasjon og bevis til IOC og internasjonale forbund, uten å få svar. Å ignorere problemet gjør det bare større. Siden 2014 har verden oversett utviklingen. Resultatet ser vi i dag.
Jeg håper vi står sammen. Ingen av oss ønsker å se det som skjedde i Butsja, Irpin og Borodjanka skje i våre egne byer.
Jeg tror oppriktig at idrett kan og bør bringe fred og trygghet, ikke brukes til krig.
Støttespeillere til krigen bør suspenderes.
Se og hør hele innlegget til Vladislav Heraskevych i Trondheim i 2024.
#LES MER#
