I flere idretter har det lenge vært en tendens at utøvere som konkurrerer på høyt internasjonalt nivå nedprioriterer nasjonale mesterskap. For utøvere litt under det absolutte toppnivået er NM årets høydepunkt.
For de som først og fremst skjeler til den internasjonale terminlisten, er det et forstyrrende element i terminlisten. Under for eksempel NM på ski er det mye tautrekking mellom arrangør, landslag, utøvere og ikke minst mediene, for å avgjøre om de aller beste skal delta, og hvor mange og hvilke distanser de eventuelt skal gå.
I NM i fotball, også kalt cupen, forholder det seg i utgangspunktet litt annerledes. For det første – og i motsetning til NM på ski – er ikke cupen en gang den viktigste nasjonale turneringen for toppklubbene. Det er naturligvis seriespillet.
Rett nok skal vi ikke så fryktelig langt tilbake for å finne en tid hvor cup og serie var mer likestilt. Vålerengas cuptriumf i 1980 står nok like sterkt i den eldre gardes bevissthet som det første seriegullet i 1965.
Jeg tipper også at Rosenborgs første cuptriumf i 1960 er et enda kjærere minne for de aller eldste enn det første seriegullet i 1967.
For det andre representerer cupen i fotball en arena hvor du ikke trenger å være best for å vinne. I fotball scores det så få mål at overraskelser vil forekomme ganske hyppig.
Som regel har minst ett topplag gått på en smell i en av de første rundene, og det er heller ingenting i veien for at Hødd kan vinne hele greia (2012) eller at finalen spilles mellom to lag fra nivå 2 (1994). Heri ligger også cupens fascinasjon.
Det kan dreie seg om småklubbenes utsikter til kanskje å få et topplag på besøk i første runde. Blir man grundig slått, var det moro lell. I beste fall kan det kanskje smelle en bombe, om ikke her, så et annet sted. Eller det kan dreie seg om et middels førstedivisjonslags drøm om faktisk å nå finalen, som nå og da altså skjer.
På sitt beste illustrerer cupen mye av sportens mytologi: Askeladden som vant hele kongeriket, eller i hvert fall kongepokalen, eller å få oppleve den dagen da alt plutselig gikk stang inn og ikke stang ut.
Det skal likevel mye til at cupen gjenvinner sin fordums status. Hvorvidt finalen spilles på våren eller på høsten forandrer neppe på det. I internasjonal sammenheng kan det virke som cupen har hatt høyere status i Norge og England enn i mange andre land (England har siden 1960-årene til og med holdt seg med to ulike cupturneringer, som om programmet ikke er travelt nok som det er).
Men vi ser det samme i England som i Norge: Cupen er viktig for de mindre klubbene, men for dem som er opptatt av europeiske turneringer, blir den en parentes. De prøver naturligvis å vinne, men akkurat som landslagsløpere i langrenn ikke topper formen til NM, topper ikke Arsenal og Liverpool laget til tredje runde i FA-cupen.
Totalbelastningen blir for stor, og når både ligaen og Europa er viktigere, må andre ting vike. I hvert fall helt fram til man eventuelt når semifinalen eller finalen.
Det siste er et viktig poeng her: Cupen blir gradvis viktigere etter hvert som man avanserer. Det hender toppklubbene ryker ut for svak motstand i tredje, andre eller av og til kanskje også første runde.
Både spillere, trenere og tilhengere skammer seg, men de kommer fort over det, og vender blikket mot seriespillet. Det er mye verre å tape finalen enn å tape mot et andredivisjonslag i andre runde. Dette er cupens paradoks: Det verste som kan skje, er at du blir nummer to, altså at du taper finalen.
Rett nok tenker nok mange at det tross alt var gøy med en Oslo-helg, men de bør vi forbigå i stillhet. Å tape i en tidlig runde blir fort en parentes, som man kan legger bak seg. At Vålerenga tapte cupfinalen i 1983, har jeg imidlertid fortsatt ikke kommet helt over.
Det kan være grunn til å minne om dette, når Sandefjord etter en helhetsvurdering valgte å sende rekruttlaget til Tromsdalen og tredje runde i «årets» cup, det vil si turneringen som skal avgjøres med en finale i mai 2026.
Sandefjord har sikkert ikke mindre lyst til å vinne cupen enn de hadde i 2006, da de nådde finalen. Men for dem som for alle andre toppklubber, er serien det fundamentale. Også folk i Sandefjord vil fort glemme dette tapet, akkurat som jeg heldigvis for lengst har glemt at Vålerenga røk for Gamle Oslo i første runde i år. Mens tapet for Moss i 1983 altså fortsatt svir.
Sandefjords håndtering av situasjonen som oppsto har fått støtte fra deler av supportermiljøet, men også mye kritikk, i hvert fall fra mer offisielt hold. Jens Haugland i Norsk Toppfotball kaller det «krevende» at Sandefjord gjorde som de gjorde, og Kjetil Rekdal er også kritisk.
Sistnevnte ville kanskje spart noen spillere, sier han, men ellers viser han til at det er viktig for sponsorer og medier at lagene stiller så sterke mannskap de kan. Altså ikke ulikt begrunnelsen for at forbund og NRK mener Johannes Høsflot Klæbo bør gå så mange renn i NM han bare kan.
Rekdals kommentar er spesielt interessant. Han gjorde nemlig noe lignende da Vålerenga skulle spille e-cup mot Steua Bucuresti høsten 2005. Kampen ble berammet bare to dager etter en seriekamp mot Fredrikstad, og klubben kjempet en beinhard kamp mot Start om seriegullet (noe som lyktes, etter at både Start og Vålerenga mer eller mindre kollapset i serieinnspurten). Rekdal hvilte flere sentrale spillere, og tre juniorer stilte fra start. Det gikk som det måtte gå: 0-3.
Nå vil naturligvis Rekdal, med atskillig rett, forsvare seg med at Vålerenga faktisk hadde et mye tettere kampprogram høsten 2005 enn Sandefjord har i september 2025. Det de har til felles, er imidlertid følelsen av å bli motarbeidet av forbundet. De fikk ikke tilpasset kampprogrammet slik de hadde ønsket.
Under det hele ulmer naturligvis striden om cupen, som fra nå av skal gå høst-vår, med finale i mai. Vedtaket er en del av den tillitskrisen som er oppstått mellom forbundet og sentrale krefter i supportermiljøet.
Det er naturligvis usikkert i hvilken grad snuingen av cupen i seg selv skapte situasjonen Sandefjord endte opp i. Da Bodø/Glimt rett og slett fikk walkover for å kunne forberede seg optimalt til spill i Conference League i 2022, skjedde det – som følge av Covid – i mars (rett nok i en fjerderundekamp, som normalt går i sommermånedene).
NFFs drøm om å løfte cupens attraktivitet til nye høyder vil uansett mislykkes. Det vil selvsagt fortsatt være stas for de som måtte nå en finale i mai. På mange måter er det jo bedre enn i adventstiden.
Men cupens totale attraktivitet handler ikke om finalen, men om den kronglete veien dit. Da er risikoen mye større for at den blir et forstyrrende element i en hektisk sesongavslutning, så vel som i oppkjøringen til en ny sesong.
Dessuten skal vi ikke se bort fra tradisjonens betydning. Cupfinalen skal være avslutningen på sesongen. Da stiller man opp, uansett vær- og føreforhold. Det var svinkaldt, rundt null grader tror jeg, da Vålerenga og Odd møttes i cupfinalen i 2002.
Men det var slik det skulle være, det ga forestillingen mer historisk sus enn det ville gjort om kampen gikk i mai. Det varmet godt med en kald øl på en uteservering i Ullevaal Hageby før kampen, og sannelig var det ikke en i nærheten av meg som sendte rundt en liten lerke å varme seg på inne på stadion også.
Det er betydningen av slike tradisjoner NFF konstant undervurderer, enten det gjelder å forstå motstanden mot VAR, cupfinalens status som sesongavslutning eller de gjentatte forsøkene for noen år siden på å få innført en seriemodell med sluttspill.
De mer konservative tapte kampen om både cupen og VAR (i hvert fall midlertidig), mens de inntil videre har vunnet kampen om seriesystemet. Det er til å forstå at mange stiller seg skeptisk til nyvinningen.
Men med Europa som målet for de beste, et mål som blir enda tydeligere med tanke på de uanstendige inntektene det gir, vil cupen aldri igjen få den status den en gang hadde.
