RETRO: Fiksjon og virkelighet

Striden rundt Muhammed-tegningene har vist oss sprengkraften bilder kan ha og gitt mange forskere og kommentatorer et forklaringsproblem: Hva er det med disse bildene?

For problemene knyttet til Muhammed-tegningene er ikke bare en diskusjon om ytringsfrihet eller rasistiske ytringer, men også om forholdet mellom fiksjon og virkelighet.

Det noen mener er harmløse karikaturer, mener andre er krenkelse av deres virkelighet.

Striden rundt Muhammed-tegningene har gitt forskere i internasjonal politikk en pekepinn på at vi fremover også bør vurdere andre uttrykksformer enn akademiske og politiske skrifter for å danne oss et bilde av det som skjer i verden rundt oss og hvordan det påvirker oss.

Utstillingene Robert Capa: Images of War og Weltsprache Fussball som finner sted i Nobels Fredssenter og i Stenersenmuseet i disse dager vil neppe gi oss de samme reaksjonene som Muhammed-tegningene men utfordrer likevel vår oppfatning av krig, fotball og kunst.

De to utstillingene har tilsynelatende ikke noe med hverandre å gjøre. I Nobels Fredssenter stilles det for det meste ut krigsrelaterte bilder av Robert Capa. I Stenersenmuseet stilles det ut bilder av mellom 40 og 50 fotografer tilnyttet Magnum billedbyrå der temaet er fotball.

Capas bilder omfatter den spanske borgerkrigen, andre verdenskrig i London og Paris og landgangen på Omaha Beach i Normandie på D-dagen. Selv om Capa-utstillingen har tittelen Images of War, vises det også fredelige bilder fra Sovjetunionen, Kina og Israel.

Fotballbildene er en samling av ”overskuddsbilder” fra Magnum-fotografer som har fanget opp fotballer, fotballspillere og fotballkamper i alle verdensdeler, i krig og fred.

Er det noen sammenheng mellom de to utstillingene? Definitivt!

En lettvint måte å knytte sammen de to utstillingene på, er å referere til George Orwells påstand om at sport er krig uten skyting.

Påstanden tar utgangspunkt i det Orwell oppfattet som fiendtligheter i forbindelse med Dynamo Moskvas fotballturné på de britiske øyer i 1945. Heller enn å vise samholdet mellom to land som sto sammen mot Nazi-Tyskland, mente Orwell at turneen viste det motsatte: at krigen fortsatte på en annen måte og med et nytt fiendebilde.

Men vi trenger ikke gå omveien om Orwells metafor for å knytte de to utstillingene sammen. Den ungarskfødte Robert Capa (født Ernest Andrei Friedmann) var en av fire grunnleggere av billedbyrået Magnum.

Sammen med David Seymour, Henri Cartier-Bresson og George Rodger etablerte han byrået i 1947 (i takrestauranten på Museum of Modern Art i New York). Det pussige er at både Seymour og Cartier-Bresson er representert på utstillingen Weltsprache Fussball. Capa er ikke representert, selv om han også har tatt bilder av mennesker som spiller fotball, blant annet sammen med John Steinbeck i Sovjetunionen i 1947.

Både Images of War og Weltsprache Fussball hengir seg til stereotyper. Capa-bildene viser krigens lidelser med noen få unntak, og fotballbildene viser stort sett fotballens positive egenskaper – latter, glede, muligheter og frustrasjon.

En forklaring på det første kan selvfølgelig være at Capa var mest interessert i krigens personlige offer og lidelser og en forklaring på det andre kan være at fotballutstillingen inngår i en promoteringskampanje for fotball-VM i Tyskland til sommeren.

Allikevel gir flere av fotballbildene et sterkere inntrykk av det absurde og håpløse ved krig. Samtidig får den frem håpet om nye tider. På en og samme tid nøytraliserer og forsterker mange av fotballbildene krigens lidelser.

Bilder av fotballspillende barn og ungdom i Faizabad i Afghanistan i 2001, ved og på Berlinmuren i 1963, i krigsruinene i Mostar i Bosnia i 1994 og i en flyktningleir for rwandiske flyktninger i Benaco i Tanzania i 1995 gjør sterkt inntrykk fordi det viser krigens kompleksitet.

Et utvalg av bildene i Stenersenmuseet kunne meget godt hatt tittelen Images of War.

Viser bildene virkeligheten? Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Til en viss grad dokumenterer begge utstillingene forskjellige begivenheter og situasjoner. På den måten har de både en nyhetsverdi og dokumentasjonsverdi. Det merker vi best når vi tenker over de hendelser vi ikke har bilder av.

Hvilke krigshistoriske dokumenter hadde det ikke vært om vi hadde hatt bilder fra fotballkampen mellom tyske og britiske tropper på vestfronten første juledag i 1914 (under det som senere har blitt kalt julevåpenhvilen) og kampen mellom FC Start (navnet på Dynamo Kievs fotballag under andre verdenskrig) og tyske Luftwaffe-soldater i Kiev i 1942, der FC Start vant 5-3 og dermed ba om å bli sendt i tyske dødsleire?

Men bildene kan også ses som isolerte kunstverk. På samme måte som George Orwells Homage to Catalonia, Ernest Hemingways For Whom the Bell Tolls og Jan Jakob Tønseths Hilmar Iversens ensomhet kan gi oss innsikt i virkeligheten til dem som er med på borgerkrigens lidelser, kan snapshotet av den fallende spanske soldaten som mister rifla si og av Maradona i Messias-positur gi oss helt andre assosiasjoner enn det som faktisk skjer på bildet.

Krig blir vakkert, og fotball blir alvor.

Det er slike abstraksjoner som har fått forfatteren Milan Kundera til å beskrive krigens skjønnhet og Liverpool-legenden Bill Shankly til å si at fotball er viktigere enn en kamp på liv og død.

Dette har også ført til anklager mot Robert Capa om at han iscenesatte bildet av den fallende spanske soldaten fordi virkeligheten ikke var virkelig nok.

Begge utstillingene viser at fotografier både har en dokumentasjonsverdi, men også gir rom for fri assosiasjon rundt temaene som fotografiene dokumenterer. Det gir bildene sprengkraft, visker bort forholdet mellom fiksjon og virkelighet og utfordrer oss som skal forsøke å forstå bildene.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/