Annonsere her
spot_img

KOMMENTAR: Når den største dugnadsinnsatsen er å holde seg hjemme

Det er full unntakstilstand i Norge og nesten all
aktivitet er satt på vent. Også idretten. Det er tøft og nødvendig, og det
smerter. Men det er ingen krise.

Det er mye galgenhumor som florerer i disse korona-tider og
det er et viktig korrektiv til alt alvoret som henger over oss.

Det er kanskje en taktikk som lever godt i mange borettslag
og i barnehagen, men den treffer ikke i idretten. Der verker man etter å holde
hjulene i gang.

Idretten spiller en veldig spesiell rolle i det norske samfunnet. Den er basert på frivillighet, eller dugnad om du vil, og det er den mest populære fritidsaktiviteten. Uten den hadde mange gjort ingenting.

Idretten, den organiserte og den egenorganiserte, er et
avbrekk fra alt det hverdagslige, en avkobling for både kropp og sjel, det er
god TV-underholdning, den gir oss helter å se opp til og det engasjerer oss i
lunsjpausene.

Og den samler oss i tunge stunder. Også nå, men på en helt annen og uvirkelig måte, enn vi er vant til.

I nesten alle andre krisesituasjoner hadde idretten kunnet samle oss fysisk, for å gi hverandre trøst og støtte. Nå er det det motsatte som skjer, og det viktigste den kan gjøre nå er å få oss til å holde oss hjemme.

Vanligvis bidrar idretten til god folkehelse ved å holde oss i aktivitet, nå bidrar den til folkehelsen ved å få oss til å holde oss hjemme.

Og for en innsats! Idrettsledere i hele Norge har sendt ut meldinger om at all aktivitet er lagt på is og at anlegg er stengt, gitt råd om egentrening og standhaftig stått på myndighetenes side når noen luringer har spurt om å få låne nøkkelen til ballrommet, sånn at de kan organisere treningene på egenhånd.

Alt for å hindre spredning av koronavirus, og alt for å vise samfunnsansvar.

Idrett er i de fleste tilfeller det samme som samfunnsansvar og den enestående innsatsen til idrettslag og idrettsforeldre over hele landet som nå sørger for å holde unger og ungdom unna idrettsbanen viser hvilken kraft og moral som bor i idretts-Norge.

Men det er ikke alltid like lett. Like etter at
Idrettsforbundet, nasjonale helsemyndigheter og regjeringen innførte de
strengeste tiltakene i Norge etter andre verdenskrig flommet idrettsbaner over
av unger som lekte, spilte og trente sammen.

I en tid med unntakstilstand var det mange barn og unge som før de hadde kastet i seg frokosten trakk til den plassen de liker best, nemlig idrettsbanen, og sammen med dem de liker best.

Det var sikkert ikke bra, men det var ikke ondt ment og det var garantert ikke brist på moral eller etikk. Det var en refleks og de har skjønt alvoret nå.

Denne refleksen er et resultat av dugnadsånden som har bragt barn og unge til idrettsbanen i mange år og som Norge og idretten vil leve videre på i lang tid framover.

For når faren er over og ting kommer tilbake til normalen trenger ikke idrettsledere eller foreldre å starte en kampanje for å få ungene tilbake på banen. Da er det bare skolen som sørger for at de ikke stiller opp i treningsutstyr før etter klokken tre.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Journalist og kommentator, Idrettspolitikk.no

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT