Det er nesten så man detter av stolen. Det er professor i
journalistikk Rune Ottosen som sier dette på 21-nyhetene på TV2, 24. mars i år.
Ottosen kommenterer VG-journalist Lars Joakim Skarvøys framtid etter at det har kommet fram at han skal ha forfalsket et sitat i den mye omtalte Bar Vulkan/Giske-saken.
Flere ting som sjokkerer
Det er flere ting som er sjokkerende med en slik kommentar.
På den ene siden at en professor i journalistikk mener at en
journalist som forfalsker et sitat vil gjøre en god jobb på et annet felt og at
troverdigheten hans ikke spiller så stor rolle bare han får skrive om sport.
En journalists troverdighet kjenner vel ingen grenser? Enten
er du en troverdig journalist eller så er du det ikke. Man trenger ikke være
professor engang for å skjønne det.
På den andre siden viser Ottosens uttalelse en – vil jeg tro
– generell mistro til sportsjournalistikken. Det er liksom ikke skikkelig
journalistikk.
Til det siste tror jeg faktisk at de som forvalter sporten i mange mediehus i Norge (og i resten av verden) har seg selv å skylde. I mange sammenhenger er det vanskelig å skille mellom hva som er journalistikk, underholdning eller innholdsplassering.
Det er nesten fristende å spørre om vi i det hele tatt trenger en egen sportsredaksjon? Hva om vi ga den ene delen av sportsredaksjonen til underholdningsavdelingen og den andre til nyhetsavdelingen?
Seriøst om alvorlige forhold
De alvorlige avsløringene i Football Leaks, menneskerettighetsbrudd
og korrupsjon i Qatar og resten av Midtøsten som ønsker seg stor
idrettsarrangementer og store dopingavsløringer med forgreininger til
statsapparat og hemmelige tjenester viser at idrettspolitikken trenger skikkelig
behandling, også fra journalister.
Slike forhold får vi sjelden vite mye om i en vanlig sportssending.
Enten fordi det ikke blir satt av ressurser til det, at journalistene eller
redaktørene ikke ser nyhetsverdien i det (se klikk) eller at idrettsutøvere
ikke ønsker å snakke om dette. Det tar bort fokus. Og i nyhetsavdelingen blir kanskje
disse temaene regnet som sport og er derfor ikke interessant.
Disse alvorlige siden ved sporten faller med andre ord
mellom to stoler.
Rolleblanding
For kort tid siden vakte det stor oppsikt da den sparkede RBK-treneren Kåre Ingebrigtsen, som for kort tid siden var i rettssak for å få erstatning av RBK, sto på Eurosport sine sendinger og intervjuet den nye RBK-treneren Horneland.
For oss som fulgte rettsaken og etterspillet er det vanskelig å skjønne den redaksjonelle vurderingen bak en slik ansettelse, annet enn at det er kult å ha en tidligere RBK-trener med mikrofonen i hånda og at det kan skape blest og kommentarer som det du leser her.
Slik rolleblanding er ikke enestående for Eurosport. I hvert fotballstudio eller i en sportsredaksjon sitter det ekspertkommentatorer som jobber i fotballen og som kommenterer det andre kolleger gjør.
Og vi har reportere som har tilgang til kilder, men som ikke stiller ett eneste kritisk spørsmål. De som ser på vet rett og slett ikke hvem som er journalist og hvem som ikke er det. Hvorfor må det være sånn?
Rettigheter gjør blind
TV-rettigheter har blitt en stadig viktigere del mediehusenes
drift. Direkte bilder fra et idrettsarrangement fører til en trofast
tilskuerskare, den gir ofte unik tilgang til idrettsutøverne og den gir makt i
annonsørmarkedet. Men det skaper også store utfordringer for journalistikken.
For det første er det en stor fare at kritiske vinklinger på akkurat disse idrettene blir borte og at det som burde være god journalistikk, kun blir et glansbilde.
En grunn kan være hensynet til annonsørene, men det andre kan være frykt for å miste tilgangen til kjendisene. Da har vi for lengst fjernet oss fra journalistikken.
For det andre bidrar rettigheter til enkeltidretter til at man omdefinerer nyhetsverdien til de forskjellige idrettene. Det viktigste er å profilere idretten man har rettighetene til og ikke ta hensyn til det som faktisk har størst nyhetsverdi.
Premier League kommer (nesten) alltid før langrenn og skiskyting på TV2s sportsnyheter og motsatt på NRK. Man kan undre seg på hvorfor.
Fantasiprodukter
Uansett om mediehus har rettigheter eller ikke lager de
fleste mediehus med respekt for seg selv egne underholdningsprodukter i
forbindelse med spesielle arrangementer. Vi har typen «Fem menn sitter og hyler
og skriker i en sofa»-konseptet som etter hvert genererer en artikkel om en av
de fem mennenes voldsomme utbrudd, for eksempel på en corner.
Vi har tulleprogrammer a la Ramm, som ofte får større plass
og generer en hel rekke nyhetsartikler som tar større plass en idrettsbegivenhetene.
Eller vi har alle de nye Fantasy-spillene (for eksempel, fotball,
langrenn, sykkel) som får egne programmer og som blir en del av den ordinære
nyhetsdekningen. Midt i en artikkel om langrenn kan vi få tips om hvem vi bør
sette på Fantasy-laget vårt ut ifra humøret til langrennsløperen som er omtalt
i reportasjen. Det er sikkert god underholdning, men er det god journalistikk?
Men det verste er egentlig at man i en situasjon der man
ønsker at man kunne få mer om for eksempel Qatar, gravesaker om doping eller
mer a la Football Leaks, får til svar at det ikke finnes ressurser. Seriøst?
Innholdsmarkedsføring
Det leder over til den sømløse overgangen mellom
redaksjonelt stoff og produktplassering og innholdsmarkedsføring. På de fleste
nettsider finner vi artikler om for eksempel Eliteserien, som er skrevet av mediehusets
egne journalister (forhåpentligvis uten falske sitater), og egne artikler om
den samme fotballigaen plassert der av Norsk Tipping. Hva er forskjellen?
Og i diverse tv-studioer finner vi bettingambassadører for
utenlandske selskap som fungerer som ekspertkommentatorer, samtidig som vi i
reklamepausene blir pepret med bettingtips av de samme representantene. For det
fleste er det vanskelig å skille mellom disse rollene. Og det er kanskje
meningen?
Underholdningsstoff
Og så har vi alle sakene om frisyrer, underbukser, kjærester
og huskjøp, som ikke har noen ting med sporten å gjøre og som like godt kunne
vært publisert under rubrikken Underholdning.
Detter er noen av faktorene som gjør at professorer som
Ottosen og andre ikke greier å ta Sporten på alvor. Det skyldes ikke bare ignoranse
fra dem som bivåner sporten fra utsiden. Den er i stor grad selvforskyldt.
Samtidig er det greit å påpeke at de siste ukenes Giske-baluba
frister en til å forslå at også nyhetsavdelingen bør splittes opp: en del til
underholdningsavdelingen og den andre til sportsavdelingen.
Det er noe olympisk over det som skjer i akkurat denne saken. Det spørs om professoren er enig i det?
LES OGSÅ: Skiforbundet misfornøyd med NRKs «Satiriks på ekte»: Stoppet innslag med landslagstrener Myhr Nossum
LES OGSÅ: Kostnadsfri sportsjournalistikk II
Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675.
Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/
