- Annonse -
Jaktstart. Norske kommentatorer jaktet i flokk på Gerhard Heiberg da han antydet at nordmenn blir oppfattet som arrogante utenfor riksgrensen. Mange av de samme kommentatorene og mange idrettsledere har også samstemt uttrykt at Norge bør ta på seg de olympiske leker i 2022 for å redde lekene, vintersport og det som er igjen av ære hos den olympiske bevegelse. Nøkternhet er vinneroppskriften. Er det virkelig det?
Sørgebånd. Jeg mener at lagvenninnene til Astrid Uhrenholdt Jacobsen var i sin fulle rett til å bære sørgebånd på sin åpningsdistanse i OL. Jeg hadde også støttet de to libanesiske deltagerne hvis de hadde tatt på seg sørgebånd for eventuelle familiemedlemmer eller venner som var blitt drept i konflikten i Syria (hvis de har familie eller venner der). Så langt har den ene libanesiske deltageren skapt bråk fordi hun har stilt opp med bar hud i en kalender. Det hadde vært barnemat sammenlignet med om hun hadde dratt på seg et sørgebånd. Det hadde blitt tolket som en provokasjon mot russisk Syria-politikk, mot amerikansk feighet i Syria-konflikten og vist at den olympiske våpenhvilen bare er en papirtiger (en våpenhvile Syria også har undertegnet). En slik markering hadde ikke bare satt IOC på prøve, men også norske kommentatorer. Hva mener de om politisk motiverte sørgebånd?
To premisser. Den olympiske redningsaksjonen mange kommentatorer ønsker at Norge skal ta på seg baserer seg på to premisser som er litt spesielle.
Walk over. For det første at Norge får OL bare man bestemmer seg for å søke. Det er arrogant. Og det vitner om at man ikke helt har fulgt med på hvordan lekene tildeles. Mange mente at IOC ved å tildele OL til Tokyo OL i 2020 var et tegn på at IOC søkte det trygge alternativet. Det var delvis rett. Det var trygt finansielt. Men med naturkatastrofer og lekkasjer på kjernekraftverk i bakhodet er det langt fra sikkert at dette var det ”tryggeste” alternativet. Tokyos kampanje var god og de hadde den mektigste støttespilleren: Sjeik Ahmad Al-Fahad al-Sabah, verdens mektigste idrettspolitiker og IOC-medlem. Og her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke norske kjerneverdier og skiskyting på nedlagt søplefylling som trigger IOC. Det er særinteressene til mektige idrettspolitikere og markedsmakt som teller. Hvis Kina og Kasakhstan faller innenfor disse sfærene holder det ikke med nøkternhet. For IOC ville det være nesten katastrofe om Norge skulle være eneste kandidat. Da mister de all makt over eget arrangement. Undervurdering av maktspillet er en ting. Undervurdering av motkandidater noe annet. Arrogant?
Fredsnasjonen. For det andre baserer redningsaksjonen seg på at leker til Oslo vil være fri for protester. Det er en ønsketenkning. Med økt miljøfokus kan Statoil bli en hoggestabbe. Med verdens største pensjonsfond i utenlandske aksjer kan Attack Versjon 20.22 bli en realitet. I forkant av lekene i Sotsji har vi sett at lekene har vært brukt av menneskerettighetsorganisasjoner for å ramme vertsnasjonen. Russland har vært målet. Men OL kan likeså godt være en arena for protest. Dette så vi for eksempel i forkant av OL i London da Dow Chemicals og BP fikk kraftig kritikk og ble utsatt for aksjoner på grunn av sine miljøsynder. Det så vi også i Athen i 2004 da Falun Gong forberedte verdensopinionen på lekene som skulle foregå fire år etter. Selv om Norge skulle være verdens fredeligste nasjon i 2022 og kun servere knekkebrød med brunost, kan lekene allikevel bli rammet av protester. Måten Norge takler det på vil også prege IOC og den olympiske familie. Hva om forholdet til Kina om åtte år er like fastlåst som i dag og Dalai Lama ønsker dialog med den norske regjeringen – i beste olympiske ånd?
Amerikansk arroganse. Forrige gang et demokratisk land med store olympiske tradisjoner reddet OL fra undergangen var i 1984. USA var eneste kandidat til å holde lekene og fikk fremforhandlet lukrative medieavtaler med IOC – som den amerikanske olympiske komité har tjent store penger på i ettertid til IOCs forargelse. Dette har gitt USA stempel som arrogant i IOC og vært med på å svekke amerikanske kandidater til OL. Amerikansk arroganse har betalt seg. Det kan norsk arroganse også gjøre.
