«Hvorfor bare Abramovitsj og Chelsea?»
Får vi et oppgjør med autoritære staters utnyttelse av idretten til det som i moderne språkbruk har fått navnet sportsvasking eller fylles det opp av nye og kanskje mer autoritære stater som ønsker å utnytte idretten for å fremme seg selv og polere sitt eget ytre?
Veiskille?
Skjer det første er det håp om at idretten kan komme seg til hektene igjen og kanskje bli mer demokratisk og åpen. Skjer det siste går idretten mot en brutal død.
Hvis vi ønsker at idretten skal komme seg til hektene igjen og ikke bli et redskap for politikere og statsledere som ønsker å ha et leketøy og ønsker at idretten kun skal bli et underholdningsprodukt er det sentrale spørsmålet hvem som skal ta dette oppgjøret.
Debatten om sportsvasking har foregått en god stund og det meste har handlet om Qatar, men selv om debat